Å gå med stempel i panna

Akkurat nå, i skrivende stund, er klokken 23.55 og jeg befinner meg på ungdompsykiatrisk. Det er torsdag og min siste natt der noen sinne, noe som er ganske merkelig å tenke på. Plutselig begynte det å klø i fingrene og jeg ønsket å skrive noe jeg har tenkt på lenge: å gå med stempel i panna. 

Det har seg nemlig sånn at de fleste vennene mine vet at jeg er syk, som i grunnen er det beste i de fleste situasjoner. Jeg slipper spørsmål, jeg slipper å forklare eller komme med tåpelige bortforklaringer. Noe som passer meg fint, med andre ord. Problemet er bare stemplet i panna som jeg føler jeg går rundt med: bulimiker. La meg forklare et eksempel: jeg er i bursdagen til ei venninne med andre venninner. Til middagen har vi... la oss si pizza. Jeg spiser pizza og går rett på do etter å ha spist. Da jeg kommer ut fra doen igjen får jeg blikkene. Noen triste, noen "jeg vet hva du gjorde på do"-blikket, noen sinte, noen oppgitte og andre "jeg synes synd på deg" -blikket. For hva har egentlig skjedd?

Jo, stemplet i panna mi har som vanlig lyst ut til alle og skriker "JEG VAR PÅ DO OG KASTET OPP PIZZAEN". Og det gjør vondt, det sårer meg faktisk veldig at folk tar som en selvfølge at etter Elise har spist og forsvinner inn på do, selvfølgelig kaster Elise opp da. Derimot, om friske mennesker går inn på do rett etter å ha spist, ja selvfølgelig får de ingen blikk når de går ut. Alle og enhver vet at de har gjort noe så nødvendig som å faktisk tisse.

Men hva med meg da, er jeg et unikt vesen som aldri må tisse etter å ha spist mat og drukket drikke?

Selvfølgelig ikke. Jeg skal ærlig innrømme at ja, noen ganger passer stemplet. Det er bare det at jeg er så lei av at folk tar det som en selvfølge. Jeg må få lov til å gå på do etter mat jeg også. Uten blikkene. Uten spørsmåleme. Jeg gruer meg alltid til å gå på do etter en eller annen form for sosialisering som innebærer mat. Selv om jeg holder på å tisse på meg, sitter jeg som oftest bare der. Jeg er redd for at folk skal stemple meg når jeg går på do, jeg er redd for at folk tar det som en selvfølge at jeg kaster opp.

For ja, tro det eller ei: jeg må faktisk tisse noen ganger jeg også.




Et lite hei

Klokken er 04.16 akkurat nå og endelig klødde det i fingrene etter å skrive litt igjen.

Det har skjedd så alt for mye siden sist. Jeg kom frem til Capio Anorekis Senter i Fredrikstad, men valgte å dra igjen med en gang. Jeg klarte det rett og slett ikke, det ble alt for tøft for meg. Bare tanken på at noen andre enn meg skulle få vite vekten min skremte meg så mye at jeg takket nei til hele behandlingen og innleggelsen med det som hovedgrunn. Dagene før hadde vært veldig dramatiske i tillegg, noe som jeg tror tæret alt for mye på meg. Jeg satt der i møtet og gråt, gråt fordi jeg var overbevist om at behandlerne der trodde jeg løy og dermed trodde jeg var et dårlig menneske og dermed var jeg mislykket i deres øyne. Trodde jeg. Selvfølgelig var det ikke slik over hodet, men de gangene jeg ståt midt i vanskelige situasjoner sliter jeg med å tenke rasjonelt. Hvorfor jeg var overbevist om at de trodde jeg løy, lurer du kanskje? Det har seg nemlig slik at jeg på vurderingsmøtet noen uker i forveien hadde sittet der og nektet plent å veie meg, sagt gang på gang til dem at det ikke kom på tale noen gang med mindre jeg var kjempetynn. Likevel valgte de å gi meg en plass, selv om ett av kravene var nettopp det jeg nektet: de måtte veie meg. Noen uker senere sitter jeg der og skal skrives inn og selvfølgelig tar de opp dette temaet med vekt og sa at de ikke kunne ha meg her om jeg nektet å veie meg. Dermed reiste jeg meg fra møtet og gikk. Jeg ga fra meg den beste behandlingen jeg kunne ha fått, den beste behandlingen i hele Norge for spiseforstyrrede, jeg ga fra meg det som mest sansynelig var veien min for å bli frisk av den tåpelige grunnen at jeg ikke klarte at noen andre skulle vite vekten min. Og det, det skal jeg love dere at det gjorde så uendelig vondt å gjøre.

Jeg mistet dermed også Spaniaturen som er denne måneden med besteforeldrene mine, tante og lillebroren min. Det var vel det som gjorde aller mest vondt, den turen betyr så sinssykt mye for meg. Jeg kan ikke en gang skrive om den nå uten å begynne å gråte. Det er så fælt at jeg ikke får dra, det verker så langt inn i hjertet, det gjør så ubeskrivelig vondt. Dere skulle bare ha visst hvor mye det hadde betydd for meg å få lov til å dra.

Dagene før Capio hadde jeg en uheldig bulimisk hendelse hjemme hvor det var masse misforståelser mellom meg og foreldrene mine. Kort fortalt, uten å gå inn på særlige detaljer, endte det med at jeg ble tvangsinnlagt på psykiatrisk før jeg da neste dag fikk valget mellom frivillig innleggelse eller tvangsinnleggelse på ungdompsykiatrisk avdeling. Jeg valgte frivillig av den grunn at når man velger frivilligg innleggelse har man flere rettigheter, for gjett hvilken jente som har pugget de norske lovene når det kommer til hvilke rettigheter hun har? Med tanke på at det var en frivillig innleggelse hadde jeg da krav på permisjon, noe jeg valgte å kreve. Foreldrene mine var slitne og i en situasjon hvor de ikke klare å ta med meg hjem (ikke noe vondt på dem her altså, jeg forstår dem godt) og resultatet ble da barnevernet. Barnevernet kjørte meg på en innstustsjon i Hokksund hvor jeg måtte bli noen netter og noen dager senere kom barnevernet og hentet meg og kjørte meg til Capio. Der møtte jeg foreldrene mine og resten står jo ovenfor her. 

Når det kommer til hvordan det går nå om dagen når det kommer til bulimien så vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal si. Dette året har jeg vært ni dager fri fra bulimien, kun ni usle dager dette året hvor jeg ikke har overspist og kastet opp. Likevel er det ni dager jeg er stolt over og flere dager skal det bli. Jeg kjemper hardt hver dag for å bli bedre og vet dere hva? Det har nå gått fra at jeg har brukt hele dager på å bare spise og spy til å bare skje 1-3 ganger om dagen! Selv om det er langt fra bra, så er det bedre og man kan ikke gå mere enn ett skritt om gangen. Humøret mitt er også litt bedre for tiden og jeg har det generelt litt bedre. Kroppen min derimot er sliten og lei, den har det ikke bra. Blodprøvene mine har blitt dårligere og jeg ble dårligere fysisk. De siste ukene har jeg heldigvis blitt mye bedre av det merkbare somatiske. Det er flere uker siden jeg har besvimt skikkelig for eksempel. Likevel sliter jeg med sterke brystsmerter hver dag, muskelkramper, magesyre som lurer seg opp i halsen og svir, svimmelhet, blackouts, fryser hele tiden, lite energi og ellers noen småplager. Heldigvis er bulimi en sykdom det går an å bli frisk fra, jeg skulle bare ønske jeg hadde litt større vilje til å bli frisk. Jeg er desverre svært ambivalent når det gjelder det å ville bli frisk. For selv om bulimi er fælt, så er det noe som holder meg tilbake, men det kan jeg skrive mere om siden.

Det jeg egentlig ville si er at hei, jeg lever fortsatt og beklager for den alt for lange (og ærlige) oppdateringen.



-E

Jeg vet ikke..

..hva jeg vil / om jeg vil

capio

Fem netter igjen.
Bare fem små, ynkelige netter igjen hjemme i min egen seng før det bærer videre bort til Capio i Fredrikstad. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg gruer meg helt forferdelig mye. Det kommer til å bli intens jobbing der borte mot å bli kvitt bulimien, veldig skummel og energikrevende jobbing. Det kommer til å bli mange tårer og sinneutbrudd, mange nye endringer som kommer til å skremme vettet av meg. Jeg har ennå ikke begynt å pakke, det hender nå og da at jeg ser bort på den tomme baggen jeg har stående på rommet, jeg klarer bare ikke å fylle den. Tusen tanker og spørsmål raser gjennom hodet mitt uten at jeg blir det spor klokere. 

Jeg er veldig redd for å påvirke de andre passientene negativt eller trigge dem på noen som helst måte. De få gangene noen har prøvd å virkelig ta kontroll over maten for meg har jeg reagert med skikkelig gråte og sinneutbrudd hvor det tar flere timer å få roet meg ned. Når jeg da sier skikkelig sinneutbrudd, så mener jeg skikkelig sinneutbrudd: hyle, sparke, slå, kaste ting og lista er lang. Jeg vil virkelig ikke at noen skal få seg meg de gangene jeg oppfører meg slik, det er så skamfult i ettertid. Vanligvis er jeg en ganske så rolig person og jeg blir vel omtrent aldri sint bortsett fra situasjoner som har med mat å gjøre. Dessuten så påvirker det jo ikke akkurat de rundt meg særlig positivt med en slik oppførsel fra min side. 

Det er også veldig trist at bursdagen min i år skal bli tilbrunget innesperret på en spiseforstyrrelsesklinikk uten noen form for feiring med vennene mine. Egentlig så frister det å bare sove bort den dagen, jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å takle det annet enn at den kommer til å bli vondt. Det gjør vondt å se vennene mine rundt meg leve det ungdomslivet man skal leve, mens jeg selv sitter helt fanget i meg selv og blir tvunget til å sette livet på vent. På vent til det bedre liv? Jeg vet ikke ennå.


gammelt bilde

-E

trebenken

Skrivesperren min har vart alt for lenge og det virker som om den har tenkt til å vare enda lenge. Jeg har lenge tenkt på å sette meg ned å skrive om livet mitt og da ikke bare på den bloggete måten, men skrive helt ordentlig. Tro det eller ei så har jeg faktisk kommet i gang, selv om jeg ikke har kommet særlig langt. Jeg tenkte at dere få som fortsatt titter innom her skal få lov til å lese litt av det jeg har skrevet, det som går greit å dele. 

Tårene rant lydløst nedover de rødblussne kinnene mine der jeg satt alene med hjertet i halsen. Jeg krøket meg sammen på trebenken jeg satt på i et håp om å bli usynlig. Likevel kom han syklende mot meg og stoppet ikke før han var helt inntil meg, smilende som alltid. Forsiktig tittet jeg gjennom fingrene jeg gjemte ansiktet mitt i og så at han strakk frem hånden sin for å presenterte seg. Jeg tittet sakte opp mot ham og piplet frem et "kjenner du meg ikke igjen?". Det tok noen sekunder før ansiktet hans lyste enda mere opp, for jo, han kjente meg igjen. Jeg ble ganske overasket over at han husket meg, det var tross alt veldig mange år siden vi hadde sett hverandre sist. Selv husket jeg han godt, han var en slik person jeg aldri helt hadde klart å glemme. Han var den snille og omsorgsfulle gutten med downs syndrom, han jeg hadde blitt kjent med som liten. Han det bare fantes godt i. Forsiktig ga han meg en klem og så syklet han videre, fult uvitende om hva jeg nettopp hadde gjort mot meg selv.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det her før, men jeg er veldig glad i å skrive. Det var skrivelysten og skrivegleden som fikk meg til å starte blogg og det var slik jeg også ble glad i å fotografere. Skrivegleden er dog den som står meg nærmest til hjertet og der blir den nok for alltid også. Hvis dere har noen ønsker om hva jeg skal skrive om (alt fra noveller om diverse temaer som passer til bloggen og dikt til hverdagen min med tanke på hva jeg står midt oppi eller spesielle temaer) så skrik ut. 



-E

 

hvordan forklare småsøsken at storesøster er syk?

Hvordan skal man forklare lillebroren sin som akkurat har fylt tretten år at de 18 kroneisene har kjøpte er borte, fordi storesøsteren hans spiste og spydde de? Hvordan skal man forklare lillesøster på ti hva alle merkene på armen er hver gang hun spør? 

Foreldrene mine har tidligere prøvd å forklare lillebroren min at storesøsteren hans er syk og hvordan syk hun er. Likevel er det ikke så lett for en tretten år gammel gutt å sette seg inn i. Sist gang de pøvde å forklare han snudde han seg mot meg og sa:  "men det er jo bare å spise mindre, for da blir du ikke kvalm og da kaster man jo ikke opp" Hva svarer man da og hvordan skal man i det hele tatt forklare det? Hvordan skal man forklare han at det er snakk om enorme matmengder jeg selv ikke har kontroll over og at oppkastet er noe jeg selv bevisst gjør for å bli kvitt maten? Jeg vet virkelig ikke.

Han har i tillegg blitt satt mye til side, lillebroren min. Slik det er nå bor jeg hos pappa og han hovedsaklig hos mamma. Flere ganger han har vært her hos pappa har han måtte dra til mamma igjen fordi det har blitt for voldsomt her hjemme pga meg. Vet noen hvor vondt det gjør? Av alt det jeg han gjennomgått og fortsatt gjennomgår så er det det som alltid har verdt det verste: å se at det går utover lillebroren min. Det gjør så vondt å se at han blir satt til side, at det er jeg som har fått oppmerksomheten og hvor mye det her også ødelegger for ham. 

Lillebroren min har blitt voksen veldig fort, i flere situasjoner hjemme der det har oppstått heftig krangling pga mat prøver han og stoppe konfliktene. Han prøver å gå i mellom og få alle til å bli fornøyde. Men det er da ikke lillebror på tretten år sin jobb å skape ro hjemme, å få storesøster til å spise eller få storesøter til å ikke spise? En ting har jeg i alle fall aldri gjort: jeg har aldri kastet opp slik at han hører det, uansett hvor mye mat jeg har inntatt. Så hjerteløs er jeg ikke og det har jeg virkelig ikke samvittighet til. Lillebror skal aldri noen gang høre storesøster fremprovosere brekninger etterfulgt av oppkast, det skal han aldri noen gang få høre. 

Når det kommer til lillesøsteren min på ti så er hun stesøster og hun bor hos mamma, noe som vil si at jeg sjeldent ser henne. Lillesøsteren min ser veldig opp til meg og hun synes det er helt toppers de gangene jeg finner på noe gøy med henne. Hun sier ting ganske rett ut og har flere ganger spurt hva alle merkene på armen min er. Jeg har prøvd å bytte emne, jeg har sagt at det ikke er noe spessielt, at det bare er tegnet på og lignende. Men temaet kommer alltid opp igjen, hun spør om igjen og om igjen. Hvordan forklarer man et lite barn på ti at storesøsteren som hun ser så opp til kuttet opp armen sin? 

Uten å nevne grunn her går det ikke an å fortelle henne at "jeg har hatt det vanskelig og de arrene på armen min var noe jeg fikk da jeg hadde det vanskelig" eller noe lignende. Hun er rett og slett ikke i stand til å forstå det og derfor gjør det også vondt å måtte lyve for henne. Jeg vil heller ikke at hun skal bli redd for meg eller tenke at jeg kunne ha gjort noe sånt mot henne. Selvfølgelig ville jeg aldri ha gjort det, men man vet aldri hva barn tenker. Og det er skummel.


(har ikke kilden til bildet)

-E

mat & trening

Jeg er så utrolig stolt av meg over dagen idag og det synes jeg at jeg har all rett til å være! Gjett hvem som har klart å nesten spise helt normalt idag? Jeg har ikke overspist+kastet opp og jeg har ikke sultet meg. Jeg har spist både frokost, lunsj, middag og litt før trening! Det beste er at alt jeg har spist idag er sunt i tillegg! Det er så utrolig og uvant at jeg ennå ikke klarer å tro det helt selv! (må nesten legge til at jeg burde ha spist mer...)

Middagen ble vanskelig med tanke på at flere av de som satt rundt bordet begynte å kommentere spisevanene mine og mengden. Har aldri helt forstått hvorfor folk skal blande seg opp i sånt, spessielt ikke når mengden og kalorinivået er det som går under kategorien normalt, tror jeg. Jeg klarte likevel å gjennomføre, nesten med glans.

Jeg har jo tidligere nevn at jeg vil bli kvitt bulimien og starte å spise sunt, trene og få en litt mere stram kropp. At jeg tror det er den beste veien å gå for meg. Vel, idag var L og jeg på treningssenteret og under ser dere hva vi gjorde (skal innrømme at L klarte flere kg enn meg på styrken). Ganske så fornøyd i alle fall! 

4 km løping
10x6 pulldown på 25 kg
10x6 seated leg press på 55 kg
30x2 sit ups
30x2 sek planke
2 km jogging
30 min div tøying
2 km power walk 



(
eliseamandan på instagram, hvis du vil følge meg)

-E

pannekakeoppskrift!

Før da jeg var liten var pannekaker noe jeg ikke likte noe særlig, så ble jeg litt eldre og pannekaker ble noe av det beste jeg visste! Fremdeles er jeg utrolig glad i pannekaker, men de vanlige variantene er veldig triggende for bulimien, fordi de inneholder en del kalorier og kan ofte se litt fettete ut. Slik som situasjonen er nå klarer jeg rett og slett ikke å spise pannekaker uten å overspise og kaste opp. Nå for tiden så finner man oppskrifter på sunnere og/eller kalorifattige pannekaker over alt på nettet. Jeg har ofte tenkt på å prøve å lage dem, men vi pleier ikke ha slike fancy ting som sukrin, stevia og ikke en gang cottage cheese i huset her og bananene ble spist opp igår. Derfor måtte jeg kokkelere litt selv og under har dere resultatet + en til snøkrystallpannekake som ikke er med på bildet.


Oppskriftet gir ca to pannekaker stekt i en liten panne, men jeg stekte en pannekake i liten panne + 2 snøkrystaller (brukte en pepperkakeform). Neste gang skal jeg foresten prøve å ha i litt kanel og en annen gang skal jeg teste ut litt med havregryn. Her er i alle fall oppskriften:

♥ 1 eggehvite,14 kcal ♥ 1/2 dl lettmelk, 23 kcal ♥ 40 g hvetemel,126 kcal ♥ 1/2 klype salt,0 kcal ♥ 20g lerums sukkerfrie blåbær syltetøy,12 kcal ♥

Bland alt sammen bortsett fra syltetøyet. Stek i en veneflonpanne hvis du ikke vil bruke smør. Så er det bare å ta på syltetøy og spise! Hele røra gir da 175 kalorier, men det blir litt mindre hvis man bytter ut lettmelken med skummetmelt. Dette er ikke nok til en middag, men kanskje til en liten lunsj eller et mellommåltid? Det er sikkert også veldig godt med en smoothie ved siden av! Anbefaler i alle fall å spise mere enn dette til middag. Vil dere ha flere oppskrifter på andre ting enn pannekaker?

09.05.2013

Jeg har prøvd å skrive et innlegg i lang tid nå, men det har bare blitt til at jeg har postet det i utkast x antall ganger. For tiden har jeg ekstremt lite energi noe som er veldig frustrerende. Hvis jeg en dag har planlagt å leke med Lucas (kaninen min) ute på plenen kan til og med det bli for krevende. Jeg blir sint og lei meg, for det er jo noe som egentlig nesten ikke krever energi. Heldigvis har jeg klart å slappet av mye og kommet meg på dansingen de fleste gangene, jeg har bare ikke klart å gi alt der. Mest sansynelig skyldes det at jernnivået mitt er lavt, så vi skal få kjøpt jern så håper vi at energien min blir bedre etter det.

Noe som også er ganske frustrerende er at jeg hadde planlagt for hva som skulle skje en stund fremover i tid. Mai skulle det være Capio og jeg skulle bruke sommeren på å bli frisk nok til å kun få behandling hjemme, frisk nok til å klare å gå på skolen og at kroppen min skulle stabilisere seg litt mere, slik at blodprøvene ble bedre og energien kom tilbake. Så kom "bomba" som gjorde at jeg følte at all motivasjonen jeg hadde bygget opp forsvant. Det blir ikke noe Capio i mai, det blir august. Det vil da si at om jeg takker ja å mister jeg enda et skoleår. Jeg har ikke telling på hvor mange tårer jeg har grått over det, men jeg krysser fortsatt fingrene mine for at det på en eller annen måte skal ordne seg. Jeg kan bare ikke takke nei til skoleplassen min i år.

Endelig har vi også mest sansynelig funnet grunnen til brystsmertene mine! De har jo testet det før og det var hverken hjertet, stølhet eller fysiske skader. Derimot var det en lege/psykiater som nevnte at det mest sansynelig var betennelse i spiserøret, så om ikke så lenge skal vi på gastrostopi på sykehuset. Håper jo selfølgelig at det ikke er det, men da jeg fikk høre at symptomene er sure oppstøt, brystsmerter, oppkast av blod og oppgulping av mat og vondt for å svelge så er det jo akkurat de noen av tingene som har plaget meg i det siste. 

Hvis det er noe dere ønsker at jeg skal skrive om så ikke vær redd for å si ifra, jeg liker å skrive.



-E

27.04.2013

Følte at forrige innlegg ble veldig negativt og for å veie litt opp for det tenkte jeg å komme med noe positivt! For idag har jeg nemlig:

❤Begynt å bygge utegård til kaninen min med pappa
❤Hatt det utrolig koselig med Tonje, Henriette og Camilla
❤Klart å være ute, til tross for at jeg var helt utslitt
❤Levert en liten gave til Anniken

 

-E

obs: klageinnlegg!

Jeg må prioritere alt mulig veldig for tiden. Jeg tror jeg aldri noen gang har vært så fysisk dårlig på grunn av SF som det jeg er nå. Energien min er som blåst bort og bare av å sitte oppe noen timer gjør meg helt utslitt og jeg får kraftig hodepine. Det er så vidt jeg klarer å dra meg til dansingen og jeg må hvile hele resten av uken for å klare det. I tillegg har jeg masse andre fysiske plager for tiden. Bare for å nevne noen: 

  • Besvimt av flere ganger når jeg kaster opp
  • Krympet rundt 2 cm og krympet 1 skostr
  • Svimmel, vondt i hodet, svartner forran øynene mine og null energi
  • Tannemaljen blir ødelagt som følge av etseskader (erosjoner). dette pga hyppig oppgulping/ oppkast. Etseskaden skjer på tungesiden av tennene..
  • Akutte, sterke mage/bryst smerter. 
  • Halsbrann, oppgulp av mat eller magesyre
  • Sår på fingrene, etseskader fra magesyren
  •  Blødninger fra hals/munn
  • Oppblåsthet, forstoppelse og fordøyelsesproblemer.
  • Betennelse, og større spyttkjertler og bukspyttkjertel (dette ser ut som kusma, man er hoven under kjeven)
  • Svelgevansker
  • Tannskader
  • Menstruasjonsforstyrrelser
  • Nedfor, deprimert, dårlig humør
  • Håravfall
  • Sår i munnvikene
  • Slapphet i muskulaturen
  • Stiv/støl/smerter/prikking/stikking/diffuse smerter
  • Sår på hendene
  • Tørr hud
  • Lite søvn 


Det er utrolig kjipt å ikke kunne gjøre ting man vil i løpet av dagen, jeg klarer rett og slett ikke. Flere ganger har jeg vært så utslitt at jeg har brutt sammen i tårer bare fordi jeg er så sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet det er dumt å presse meg på dansing, å bruke all energien min på å klare det, for så å ligge rett ut i en uke helt til neste gang. Men dansingen gir meg så mye glede og jeg trenger det.

Det er skremmende hvor dårlig kroppen min er nå, jeg har jo fått advarsler i lang tid om at det kommer til å skje. Advarslene har jeg ikke tatt på alvor, for det har jo ikke skjedd ennå, kroppen min takler jo dette fint? Trodde jeg. Kroppen begynner å si stopp, kroppen vil ikke dette mer. Det er skummelt å være såpass fysisk dårlig. Hva har jeg gjort mot meg selv? Jeg vil ikke dette. Jeg er redd.


_ukjent kilde

-E

Treningstips!

Hallo! Jeg har jo fortalt tidligere at jeg skal komme med litt andre innlegg en "sykdoms"innlegg, så derfor tenkte jeg å komme med et her. Jeg har begynt å interessere meg en del for sunn mat og trening, derfor tenkte jeg å skrive litt om det en gang i uken; minst. Først vil jeg starte med et tips til stryketrening hjemme. Jeg har i alle fall ikke særlig motivasjon til å trene styrke med mindre det ligger tvang med i bildet, derfor var det viktig for meg å finne en måte å trene styrke på hvor jeg har motivasjon og tvang ikke er i bildet. Her er i alle fall hva jeg kom frem til:

Lag origamistjerner i fine farger eller finn noen litt store og fine perler. Gjerne i forskjellige farger med en del av hver farge. Deretter må du bestemme deg for hvordan styrke du vil trene og hvor mange. Hvis man f.eks. vil ta 50 sit ups på en dag og 20 push ups så finner man f.eks. 5 rosa stjerner/perler og 2 lilla stjerner/perler. Stjernene legger du på en hylle, et bord eller lignende på rommet ditt og ved siden av setter du en liten krukke. En stjerne symboliserer 10 repetisjoner og det som er så greit at hvis du f.eks. skal inn på rommet og hente noe kan du lett ta 10 sit ups = legge en stjerne i krukka. 

Poenget er da at istedenfor å tvinge seg gjennom masse styrke, så tar du litt her og litt der gjennom hele dagen. Med stjernene holder man lett tellingen og man kan selv velge hvor mange farger og forskjellige øvelser man kan gjøre. Dessuten så ser små krukker med stjerner eller perler ganske søte ut, eller hva?


_kilden står på bildet

-Ønsker du flere treningstips og/eller mattips innlegg?
-Hva synes du om dette tipset?

-E

Ikke syk nok?

vitkig: dette er ikke for å henge ut noen, bare for å vise poenget mitt og det er heller ikke for å "skryte" av hvor syk eller ikke syk jeg er.

Jeg fikk en kommentar fra en person som nå er på Capio og som skrev blant annet: "men hvorfor skal egentlig du dit? de tar bare inn de veldig syke og undervektige" og jeg skal ærlig inrømme at den kommentaren sjokkerte meg kraftig. For hva i all verden vet den personen om hvor syk eller hvor ikke syk jeg er? Er det å være sykest synonymt med kraftig undervekt? Nei, det er ikke sånn. Man kan ikke se på en person hvor syk den personen er. En person som er en god del undervektig, kan faktisk ha en friskere kropp som fungerer bedre enn en normalvektig person. Med andre ord kan man ikke se på noen hvor syk den personen er. Noe man derimot faktisk kan se er om personen har gått kraftig ned/opp i vekt pga spiseforstyrrelse (eller kanskje er det helt andre årsaker til vektoppgang eller vektnedgang? medisinering?), men det sier ingenting om hvor syk personen er. Alt sitter i hodet og i noen tilfeller gjør det som sitter i hodet utslag på om man går opp/ned i vekt. Ikke alltid med andre ord.

Ta meg selv som eksempel her. Jeg har vært undervektig med gode blodprøver, men også undervektig med dårlige blodprøver og en kropp som ikke fungerte helt toppers. Jeg har vært normalvektig med gode blodprøver OG jeg har også vært normalvektig med dårlige blogprøver og en kropp som ikke fungerte helt toppers. Ser dere poenget mitt? Hvor syk kroppen er kan man faktisk avgjøre hos en lege, hvor syk selve personen er finnes det faktisk ingen fasit-skala på. 

Når det kommer til hvor syk eller ikke syk kroppen min er så har jeg et svar. Meg derimot, hvor syk eller ikke syk jeg som person er, der finnes det ikke noe fasitsvar. Jeg har vært til behandling for spiseforstyrrelse i rundt tre år, jeg var syk lenge før det. Jeg er fortsatt veldig syk. Ja, der sa jeg det: jeg er veldig syk. Spiseforstyrrelsen har ødelagt for meg i alt for lang tid og det gjør den fortsatt. Den har ødelagt så mye at jeg på langt nær klarer å fungere ca normalt i hverdagen. Den har fått meg til å gjøre utrolig dumme ting flere ganger som jeg har tatt stor skade av. Den har så mye kontroll over meg at den behandlingen jeg har fått til nå på langt nær er tilstrekkelig nok. Derfor, derfor blir det Capio på meg. For det er det eneste de tenker kan hjelpe.

Ps: Det stemmer ikke at de bare tar inn de mest undervektige, men det stemmer at de bare tar inn de sykeste...


-E

tannlegebesøk+bulimi=?

Jeg har lenge fryktet skadevirkningene på tennene mine som følge av bulimien. De to øverste fortennene mine har en god stund nå begynt å knekke av små biter, noe som da har gjort de helt hakkete og stygge. Man kunne også lett se at de var syreskadet, derfor ble det bestilt en tannlege time til meg som jeg da var på idag. Resultatet var verre enn forventer. Først fortalte tannlegen at de to øvre fortennne mine var syreskadet, noe jeg da visste fra før. Tannlegen fikk heldigvis fikset opp i det sånn halvveis, eller det vil si at de ser i alle fall ikke så ille ut lenger. Tennene er nå lette og fine uten hakk, hun pusset de ned og la på et slikt belegg på utsiden. Syreskadet er de fortsatt. 

Det jeg derimot ikke visste var de to hjørnetennene mine nede. De var helt syreskadet og lot seg ikke fikse på og det skremte meg. For hva har jeg egentlig gjort mot meg selv? Jeg har klart å ødelegge to av tennene mine helt, hva om det skjer med resten? Igjen fikk jeg en liten tankevekker, igjen fikk jeg enda en god grunn til å bli frisk fra bulimien. Jeg må nå bruke sugerør hver gang jeg skal drikke noe annet enn melk, vann eller te. Jeg må egentlig en del for å unngå å skade tennene mine enda mere og derfor fikk jeg en liste av tannlegen, husker ikke nøyaktig hva som står på den nå da. Det skremmer meg i alle fall, det å faktisk kunne se et ødeleggende resultat av hva jeg har gjort mot meg selv.

Hva jeg fortsatt gjør mot meg selv.


random bilde av meg som drikker noe med sugerør.

-E

capio

Jeg burde vel heller komme med en bedre forklaring, men jeg vet rett og slett ikke noen måte å forklare det på. Jeg har blitt søkt inn på Capio Anoreksisenter i Fredrikstad og forstod jeg det rett blir jeg innlagt der i mai. Det høres kanskje litt rart ut med "anoreksisenter" når det er bulimi som er hva jeg sliter med, men de behandler også bulimi der. Hva jeg har å si til det selv vet jeg ikke helt. Selvfølgelig vil jeg bli kvitt bulimien, men jeg er likevel redd for å bli kvitt den. Jeg er redd for at jeg ikke får kastet opp der borte, jeg er redd for vektoppgang. Likevel er jeg klar for å si hade til det kapitlet i livet mitt som handler om å spise og spy, jeg er klar for å bli frisk fra bulimien. 

Å gi det en sjangse skal jeg i alle fall. Hvis jeg fullfører behandlingen der og møter opp til hver time på bup så får jeg bli med besteforeldrene mine til Spania. Det er kanskje litt vanskelig å forstå for dere hvor mye det betyr for meg. Sist vi skulle til Spania var vinteren 2011, men da fikk jeg ikke bli med fordi det ikke var medisinsk forsvarlig? Hvorfor? Jeg hverken spiste eller drakk nok. Det er rart hvordan problemer utvikler seg, er det ikke? I 2011 fikk jeg ikke bli med fordi jeg slet med (atypisk) anoreksi og i år fikk jeg egentlig ikke være med fordi jeg sliter med bulimi. Men det skal ordne seg, det må det bare.

Jeg håper Capio er det som kan gi meg livet uten bulimi tilbake. Det blir merkelig å bo på en "instutisjon" igjen, men det er nok verdt det, er det ikke? Å bli frisk er verdt svært, svært mye.




(bildene er fra psyk da jeg var innlagt der)

Hvis noen har noen erfaringer med Capio, så setter jeg stor pris på hvis dere vil fortelle litt!

-E

glamorisering

Er det virkelig rart hvilke tanker vi har om bulimi og hva det er når media og samfunnet glamoriserer det så voldtsomt som det de gjør? Ta bildet under her et fint eksempel på et bilde som media som oftest ville ha brukt i en artikkel som handlet om bulimi. Selvfølgelig ser jenta på bildet litt sliten ut, men det er alt. Hva gjør det at vi da automatisk tenker? Jo, at bulimi ikke er så ille som det alle skal ha det til, for på bildet så ser det jo absolutt ikke ille ut, gjør det vel? Og da skader det vel ikke å prøve seg litt frem, gjør det vel? For det ser jo faktisk ikke ille ut i det hele tatt. Det er så synd at det blir fremstilt slik i media, for det er jo så absolutt ikke så glamorisert som det de skal ha det til. Man sitter ikke fint og pyntelig ved siden av doskålen og ser litt sliten ut, så absolutt ikke. Så hvorfor denne glamoriseringen? Hva hjelper det å advare mot bulimi når bildene til artiklen virker mere innbydene enn frastøtende? Man trenger ikke drive med skremselsproppeganda, det er ikke det som er poenget mitt. Poenget mitt er at når man skal ha bilder som illustrerer bulimi, bruk bilder som illustrerer bulimi og ikke slike glamoriseringsbilder som det blir brukt nesten over alt. Bildet under en nemlig ikke sannheten, det har ingenting med bulimi å gjøre over hodet.


kilde ukjent

Derimot er bildet under her en mye bedre illustrasjon. Jenta på bildet har blodsprengte øyne og man ser tydelig at handlingen hennes er desperat, bildet får frem hvor galt det er, at det faktisk er en sykdom. Bildet er grisete, bildet er uglamorisert og bildet er realiteten. Og det er slike bilder man burde bruke til artikler som handler om bulimi, slike bilder eller vanlige bilder av noen som har kjempet seg frisk fra bulimien. Det gjør så vondt å se på bildene som idag som oftest illustrerer bulimi, for man får helt feil intrykk av hva det er. Det er ingen glamorsykdom, så hvorfor i all verden skal media gi intrykk av at det er det? Vis heller realiteten, hvis illustrasjonsbilder som faktisk passer til det dere skriver om. Viktigst av alt: aldri glamoriser psykiske sykdommer, aldri.


kilde ukjent

Hva er din mening om dette?

-E

å ta kontroll

Forrige innlegg handlet om det helt motsatte: å miste kontrollen. Nå er det tid for å snakke litt om det å ha kontroll.

Hvilken dag er det idag? Jo, idag er det lørdag som vil si at jeg ikke er ett av fåtall av Norges befolkning som kjøper lørdagsgodteri. For en gangs skyld så kjøpte jeg ikke masse som jeg kunne spise i all hast, for så å kaste opp etter å ha gått løs på middagen og det i skapet i tillegg. Jeg valgte faktisk å kjøpe frukt og ferdigpoppet popcorn! Det beste av alt er at jeg faktisk tok kontroll, alt ble spist i moderate mengder. Det jeg er mest stolt over er at jeg for flere timer siden spiste 1/2 posen med popcorn for så å... legge den vekk! Det er flere år siden jeg har klart noe lignende og jeg sitter fortsatt her og er overasket over meg selv! En-null til meg selv mot bulimien! 

Jeg måtte hele tiden fortelle meg selv at "ro ned nå Elise, spis saktere, ta en og en av gangen" for av gammel vane tar jeg en neve med popcorn i hånden min og dytter hele greia inn i munn, for så å tygge og svelge så fort som mulig. Det kostet (tro det eller ei) svært mye konsentrasjon fra min side å ikke bare grafse alt i meg. Det å legge vekk posen tok også flere forsøk og det krevde helt enormt med selvkontroll for å ikke gå opp til kjøkkenet og spise så mye som mulig der. Det er deilig å for første gang på veldig lenge å hverken ha overspist eller å ikke ha spist i det hele tatt. 

Til middagen idag klarte jeg også å fortelle pappa at "jeg tror ikke det er så lurt at jeg spiser pomes frites, jeg.. du vet.. det trigger så" og dermed ble det laget noe annet til meg. Selvfølgelig hadde det beste vært å spise det samme som de andre (sett bort i fra kjøttet da, en vegetarianer som spiser kjøtt hadde tatt seg ut). Likevel synes jeg det nesten er bedre å ta kontroll og faktisk klare å si ifra at nei, det går ikke for meg å spise pomes frites idag. Middagen ble dermed heller ikke overspising. To-null til meg selv mot bulimien!


En stk jente med hovne bulimikinn fra gårsdagen, men likevel bedre enn tidligere fordi denne dagen ikke har blitt brukt til å henge over matskapene og doskåla.

-E

selvkontroll, trodde jeg

De fleste med en spiseforstyrrelse utvikler det fordi de trenger noe å ha kontroll over. De fleste mener da at når de først utvikler en spiseforstyrrelse har de kontroll, enten i den form av "selvkontroll" over å ikke spise eller "selvkontroll" over å kaste opp det man spiser (nå sikter jeg hovedsaklig til anoreksi/atypisk, bulimi/atypisk og ednos). For ja, en spiseforstyrrelse gir en følelse av kontroll - helt til du kommer til et punkt hvor du innser at du ikke har kontroll overhodet og at du egentlig aldri har hatt det heller. Likevel tviholder man ofte på spiseforstyrrelsen, nettopp fordi det er en ting i livet man har kontroll over. Tror man, føler man. 

For min del startet det vel med at lille Elise så seg i speilet på barneskolen og hva hadde plutselig poppet frem den sommeren? Kvinnelige former. Og dét passet jo ikke til Elise som ikke ville vokse opp og som ville være barn for alltid, gjorde det vel?  Elise begynte å droppe frokosten sin, droppe skolemat og kanskje spise en frukt på skolen en sjelden gang. Som ganske aktiv bygget sultfølelsen seg naturligvis opp i løpet av dagen og dermed spiste jeg alltid mye til middag. Det var aldri noe direkte overspising til vanlig, likevel var det mye mere enn hva de andre på min alder spiste til middag. Det er noe av det dummeste jeg noen gang har gjort. Vet dere hvor mye det mønsteret har ødelagt for meg, hvor mye det har tatt over meg og hvor mye jeg har mistet på grunn av det? Alt for mye til å settes ord på.

Jeg har svingt mellom å ikke spise på dagen for så å spise mere på kvelden/utover dagen, svingt mellom å spise mye uten å kaste opp, svingt mellom å nesten ikke spise eller drikke i det hele tatt og svingt mellom å overspise kraftig som bare det og kaste opp. Noe av det vanskligste for meg var da jeg gikk fra å nesten ikke spise, til å spise masse. På 1/2 år fra vinteren til høsten 2011 gikk jeg opp 10 kg. Det er noe jeg aldri har delt før, skammet meg alt for mye over det. Det var så grusomt at jeg gjorde masse dumme ting fordi det var for vanskelig å takle. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg og hvor i all verden hadde det blitt av all "selvkontrollen" min? Der kommer ordet frem igjen: kontroll. Nå derimot føler jeg at jeg har mindre kontroll en noen sinne: mengdene med mat er enorme, likevel hvisker monsteret meg i øret at jeg har et lite snev av selvkontroll igjen: jeg beholder i alle fall ikke maten. 

Selv vet jeg godt at det kun er spiseforstyrrelsen/monsteret som har kontroll, det er ikke JEG som har kontrollen. Det er en ond sirkel jeg ikke ser hvordan jeg skal komme meg ut av. Og det verste av alt, hvorfor jeg startet med det hele: jeg ville bare være et barn for alltid, jeg ville slippe å vokse opp, ha barnekroppen min tilbake. Og det vil jeg fortsatt. Det er derfor jeg gjorde og fortsatt gjør slik mot meg selv: jeg ville bare være vakker.


(grunnen til at oppgangen ble nevnt var for å få frem poenget av ordet kontroll og det å miste kontroll når det gjelder SF, kreperer nesten av skam over å publisere dette, men føler likevel at jeg må for min egen del)

-E

Jeg hadde jo sluttet, jeg hadde jo det?

advarsel: innlegget kan virke triggende og handler om selvskading, leses på eget ansvar

Hvor lenge må man gå skadefri for å kunne si at man har sluttet? Jeg hadde i alle fall gått godt over 1/2 år skadefri, når jeg tenker etter så var det nærmere ett år. Hva var det da som fikk meg til å sprekke igjen dette året her? Jeg legger meg helt flat og sier det rett ut: Jeg er ikke lenger X-selvskader, jeg er selvskader.

Det er tungt å måtte inrømme, for jeg var utrolig stolt over meg selv som hadde klart å slutte. Jeg forstår det ikke helt selv, men plutselig var behovet og trangen der igjen. Det var så sterkt at jeg ikke klarte å stå imot, jeg sprakk for så å ikke forstå noen ting: jeg hadde jo sluttet med slikt, jeg hadde jo det? Likevel satt jeg der med sår som gapte og blod som rant, uten å helt forstå hva som hadde skjedd. Jeg endte opp på legevakten for første gang grunnet selvskading. Jeg har sprukket flere ganger etter den gangen også, selv om det er svært sjeldent jeg gjør det nå i forhold til hva jeg gjorde før, så kan jeg ikke lenger kalle meg x-selvskader. Selvskading er ikke noe som kun er fortid lenger, det er også nåtid. Så ja, jeg sliter med selvskading igjen. Desverre.

Hadde jeg hatt mulighet til å dratt tilbake i tid hadde jeg fortalt meg selv at det ikke var verdt å begynne med det. Det startet med små og uskyldige risp i huden og jeg trodde det skulle bli ved det. Jeg forstod meg ikke på de som skjærte i huden sin og lagde gapende sår, det var jo galskap? Først i ettertid vet jeg at all selvskading i form av kutting/risping starter med disse små uskyldige rispene og etterhvert blir rispene dypere, enten man vil eller ei. Jeg håper at alle dere som er i det stadiet hvor dere risper dere tenker på dette, for jeg gjorde ikke det, jeg visste ikke. Man blir avhengi av selvskading, de små uskyldige rispene blir verre og det samme med arrene.

Etterhvert som man har holdt på en stund mister man også plutselig kontrollen man trodde man hadde. Jeg husker jeg fikk skikkelig panikk første gangen jeg kuttet meg "ordentlig". Jeg var bortreist og var på en offentlig do, heldigvis var det ei venninne som var rett i nærheten der som fikk roet meg ned. Det var en utrolig skummel opplevelse, men jeg hadde likevel opptaget noe nytt. Fra og med den dagen ble det aldri mere risping på meg. Jeg hadde aldri trodd at den dagen noen sinne ville komme, men det gjorde den.

Jeg har arr på armen min, arr som aldri vil forsvinne. Rødfargen på de fleste er borte, men selv om arrene nå er bleknet ser man merker i huden. Fremmede stirrer, folk spør og det er svært ubehagelig. Det var først i sommer at jeg klarte å gå i t-skjorte uten å skjule arrene. Jeg var livredd for kommentarer for folk generelt har masse fordommer mot selvskading. Spessielt ille er det i utlandet, her i Norge er i alle fall mennesker litt mere diskré: de glor, ser kanskje litt rart og noen er nysgjerrige. Da jeg var i London i sommer tok en mann bare tak i armen min, forlangte å få vite hva det var for noe og da jeg ikke ville svare begynte han å spørre moren min. Da jeg var i Tyrkia i høst kunne jeg nesten ikke gå noe sted uten at folk begynte å mase og spørre masse om hva arrene på armen min var. Det er vanskelig og vondt, spessielt var det det for meg på den tiden, med tanke på at det var et kapittel av livet mitt jeg trodde jeg var ferdig med. 

Er det et spørsmål jeg har tenkt mye på så er det: "Hva skal du si når du er voksen til barna dine og de spør hva de arrene på armen din er?". Det spørsmålet plaget meg lenge, men endelig har jeg et svar: "Arrene er et bevis på at mamma kjempet en kamp som ung og overlevde" for livet går videre og man må lære seg til å gå videre med det. Ennå synes jeg det er vanskelig å svare når noen spør om hva det er og som oftest så bytter jeg emne med en gang. Er det personer som selv forstår hva det er så ja, da svarer jeg ærlig. Men det er et sårt tema for meg og det kommer det nok alltid til å være.

Sliter du med selvskading så vær så snill å be om hjelp. Husk også at det er ikke størrelsen eller dypden på sårene som forteller hvor vondt du har det eller hvor "flink" selvskader du er, så absolutt ikke. Da jeg spurte om hjelp hadde jeg selv bare "katteklor", alle startet der en gang. Husk også at det finnes mange andre måter å skade seg på, jeg forteller kun om dette fordi det er kun dette som har og er relevant for min del. Aldri vær redd for å be om hjelp, det er noe av det smarteste du kan gjøre! 



-E

tilbakefall sa du?

Jeg føler at jeg skylder dere et innlegg. Et ordentlig ett og et ærlig ett. Here we go:

Tilbakefall og mange skritt tilbake. Jeg var inne i en periode hvor bulimi nesten ikke opptok noe av hverdagen min lenger, det føltes faktisk veldig fint. Hvor jeg så mere på det som en vane enn et problem, fordi det var noe som skjedde kanskje annenhver dag og ikke flere ganger om dagen. Nå føler jeg at jeg har tatt mange skritt tilbake, for hva er det første jeg gjør så fort muligheter byr seg? Spise veldig, veldig masse mat, enorme mengder mat, for så å kvitte meg med det. Hva skjer etterpå? Hele greia om igjen. 

Dere vet slike bulimisår? Hvis ikke er det er bilde HER. Det har seg sånn at såret under den ene knokkelen ble svært betent. Hele hånden min ble hoven, det verket veldig og såret ble grønt og det tøyt masse verk ut. Ekle detaljer? Bulimi er ekkelt. Først så jeg litt fint på det, for hei, da kan jeg jo ikke kaste opp? Men jo, er man desperat nok mangler det ikke på kreativitet. Desverre. Såret begynner i alle fall heldigvis å bli litt bedre nå, men dette er noe jeg håper å slippe å oppleve igjen.

Nå såpe på badet og det første jeg tenker: "åh.. ikke den... er så lei av smaken", innså rett etterpå at det kanskje ikke var en helt normal tanke. Likevel fant jeg det litt morsomt, god humor ja? 

Jeg er utslitt, jeg er drittlei. Veldig ambivalent i tillegg, det er frustrerende. Her hjemme har de ikke mulighet til å være "barnevakt" for meg, eller låse bort mat. Det er mat tilgjengelig hele tiden, det er ingen som stopper meg. Ikke misforstå, de prøver jo å si ifra når de mener jeg har spist for mye. Når de ser. Men det de ser er bare en liten brøkdel av problemet. Ta ett eksempel fra istad:

Vi spiste middag og jeg spiste under en normal porsjon, senere spør de meg når de skal stoppe meg. De hadde hørt at jeg hadde kastet opp etter maten, men jeg hadde jo ikke overspist, hvorfor hadde jeg gjort det da, lurte de på. Igjen: nei, de så ikke at jeg hadde overspist. En liten stund før middag hadde jeg vært hjemme alene i en god tid. Gjett hva jeg brukte den tiden på? Gjett hva jeg fortsatte med på rommet mitt da de hadde kommet hjem? Så jo, jeg hadde faktisk overspist, de så/visste det bare ikke. 

Og hvor går grensa egentlig, grensa mellom et normalt måltid og overspising?  Hvis jeg spiser noe og det oppstår en metthetsfølelse så er jeg i gang, for med en gang jeg føler meg mett føler jeg meg feit. Da føler jeg at "jeg er jo uansett så feit og har spist så jævla mye. har ødlagt alt uansett. faen eller, nå kan jeg like så godt spise alt jeg klarer" og så gjør jeg det. Hver gang. Spiser jeg noe som ikke gir meg metthetsfølelse overhodet er jo ikke det særlig smart heller, for da inntar jeg for lite mat. Og grensa mellom et normalt måltid og overspising? For meg er det enten for lite mat eller for mye, aldri normalt.

Rotete innlegg, skulle gjerne ha skrevet mer. Akkurat nå er jeg så tappet for energi at jeg ikke klarer. Beklager, alt blir feil uansett. 


_veslemøy tegneserie, bare for å illustrere hvor alt for lett det er å skjule, late som om alt er fint

-E

 

07.02.2013

Ting å se frem til:

-Møte Liliane i vinterferien
-Fine juventemennesker på juventesamlinger
-Dra og se på balletten "Tornerose" med Elise F.
-Gran Canaria med verdens beste besteforeldre og lillebroren min (krysser fingrene mine ihjel for at jeg er frisk nok til å dra)
-Få en ny start med tanke på skolen til høsten
-*hemmelig* 

Jeg prøver så godt jeg klarer å finne noe å se frem til, jeg må ha noe å strekke meg mot som ikke er så alt for langt unna med tanke på tid. Det går ikke så bra som jeg hadde håpet på med skolen, men som pappa sa det: "du har vært mere på skolen nå disse to månedene du har gått på MK, enn du har vært på ett år tidligere". Det gir meg i alle fall en følelse av å ha klart noe i en viss grad for ja, skole har og er svært vanskelig for meg. 

Jeg tenker veldig mye for tiden og setter alt for høye krav til meg selv. Det er så slitsomt å hele tiden planlegge, hele tiden tenke alt for mye. Tvangen har også blitt verre. Alt, uansett hva jeg gjør må på en eller annen måte gå opp med seks. Tenk deg det, at uansett hva du skal gjøre må det gå opp med seks på en eller annen måte, hvis det er umulig så kan du ikke gjøre det. Det er krevende og slitsomt.

I det siste har jeg også vært svært sår på noen ting. Jeg begynner helt plutselig å gråte over for eksempel katten min som ikke lever lenger. Men det er jo normalt, tenker du? Vel, katten min døde for mange år siden. Jeg har også vært veldig sår over nærhet, så fort noen gir meg en form for fysisk nærhet (klem, stryking på ryggen og lignende) begynner jeg å gråte. Det er både vondt og godt, for jeg føler at jeg så inderlig trenger nærhet, trenger fysisk nærkontakt, som om jeg trenger å ta igjen for alle årene uten. Dere må ikke misforstå, jeg har jo klemt slike hilse-på-klemmer med venner og lignende, men jeg har tidligere ikke kunnet fordra nærkontakt. Hatet det, skøy meg selv automatisk bort, ble sur, skrek, ville ikke. Nå derimot.. herregud jeg trenger det.


Jeg savner å ta bilder som dette med digitalkameraet mitt, dette er fra februar/mars 2011.

Jeg savner å kunne leve.

-E

syk, men ikke syk?


Naturfag, er det noen som liker det? Jeg gjør i alle fall ikke det, men siden jeg hadde avspaseringsdag idag OG innlevering imorgen brukte jeg starten av dagen på dette. Det ble to sider i et word dokument, det. Det tok meg vel rundt to timer å gjøre oppgavene til tross for at jeg hadde lest igjennom kapittelet to ganger på forhånd. Konsentrasjon og energi, hvor er dere? Borte vekk tydligvis. Det var en periode jeg drakk minst 1-2 energidrikker hver dag, det var faktisk eneste måten jeg klarte å komme igjennom dagen på. Skole tar sinsykt mye energi og krefter fra meg, dere skulle bare ha visst hvor slitsomt det er. Imorgen er det ikke vanlig skole, men jobbing med MGP (som arrangeres i Larvik på lørdag og jeg er scenearbeider). Vi skal jobbe fra morningen av og til kvelden, men jeg får vel ta i bruk mine kjære kraftig undervurderte energidrikker.

Lunch. Det smakte egentlig ikke så veldig godt (tomaten var visst litt gammel og agurken smakte vann) så jeg kastet rundt halvparten. Massemasse agurk, mais og tomat. Og fun light da, den må vi ikke glemme. Resten av dagen gikk med på å ha et voldsomt sukkersug, trodde jeg skulle bli sprø. Vanligvis pleier det å holde med tre spiseskjeer honning, men det var visst ikke nok. En hel kopp (!!!) med honning og enda ikke nok. Ga helt opp å stå imot tranget, kjenner meg selv godt nok til at når jeg først har gått så langt, da er det bare et sprøsmål om noen få timer før det hele er i gang. Nå kan jeg si jeg er temmelig sliten. Mat inn, mat ut.

Men det verste, det aller aller verste er ettertankene. De skremte meg fordi jeg innså at jeg ikke en gang husker hvordan det er å være frisk lenger, jeg husker ikke hvordan det er å ikke ha disse tankene eller utføre diverse handlinger. Hvordan skal jeg da kunne klare å streve mot det friske? Kjempe for å komme meg ut av dette når jeg ikke kan huske at det er bedre å være frisk en gang, for hvordan er det å være frisk? Jeg klarer ikke å forstå det, hukommelsen er som visket ut. Jeg innså nettopp at jeg fortsatt godtar at de har satt en diagnose på meg, fordi jeg er jo egentlig syk sånn som jeg holder på. Det er bare det at jeg ikke føler meg syk, for jeg har blitt så vant med det at det føles.. normalt? La oss si jeg har hatt en runde, spist flere tusen kalorier for så å kaste de opp igjen. Sitter igjen etterpå og føler meg elendig, men ikke syk, for jeg har holdt på sånn så lenge, får ikke inn i hodet mitt at dette er noe som ikke er normalt, noe som kan ta slutt og som jeg vil få det bedre uten. Åh, dette er vanskelig å forklare. Beklager hvis noen ikke forstod, men jeg skriver uansett mest for min egen del.

Bildet over ble tatt igår, jeg ser litt (les: ekstremt) fjern ut, gjør jeg ikke? Det er vel slik jeg er for tiden. Fjern fra den virkelige verden.

q/a

Spørsmål:"Men lurer på en ting. Når jeg begynte å få problemer med mat var det nok anoreksi. Etter det startet jeg å spise mer og så kom oppkasten. Jeg kaster fortsatt opp, men overspiser lite. Tror du jeg har EDNOS eller atypisk bulimi elns?"

Svar: Hei Ida, jeg lovet deg svar i et innlegg, så her kommer det: Jeg foreslår at du søker hjelp med tanke på spiseforstyrrelsen din, for jeg er nemlig ingen lege eller psykolog og jeg kan dermed ikke sette diagnoser på andre. Jeg har heller ikke mulighet til å hjelpe deg, noe fagfolk derimot har. Det kan godt hende at de diagnoserer deg med EDNOS (uspesifikisert spiseforstyrrelse) eller atypisk bulimia nervosa, for det du nevnte ovenfor passer jo inn under begge de kategoriene. Men skal man sette en diagnose så tar det litt tid og det må flere undersøkelser til. Det viktigste er uansett ikke hvilken diagnose eller om man har en diagnose, men om man får hjelp eller ei. Den ene tingen jeg helt sikkert kan si er at du burde oppsøke hjelp, for ja.. når mat påvirker en slik så trenger en hjelp. Masse lykke til og beklager for å ikke kunne gi deg et fasitsvar. Jeg håper du blir frisk < 3



-E

22.01.2013

På skolen idag brukte vi hele dagen på en nytt prosjekt hvor vi skulle være alene eller på gruppe med en annen. Marte og jeg er på gruppe og vi har masse like idéer og jobber godt sammen. Vi skal lage en radiorepotasje med bilder og dagen idag ble brukt på å planlegge alt, ta opp all lyd og redigere en del. Vi gikk også rundt i byen og intervjuet folk, det var litt gøy.  Imorgen skal vi ta bilder hele dagen(sett bort ifra at vi starter dagen med tre timer matte da..). Jeg tror oppgaven vår blir veldig bra. Jeg kan sikkert vise dere noen av bildene vi tar etterhvert.

Det første jeg gjorde da jeg tok hjem var å skifte til den nye mintgrønne buksen min (<33), blåse opp ballonger og løpe ut for å rekke å ta noen bilder i sollyset før det forsvant. Jeg tror jeg fikk noen litt fine bilder, jeg er ikke helt sikker. Under ser dere et bilde jeg tok da jeg var ferdig. Farger er fint, selv om jeg sånn egentlig fåretrekker svart/hvitt. Senere dro jeg på dansing, først ballett så moderne. Vi har begynt med en ny dans på moderne og den er så sinssykt bra! Den går så utrolig fort at det er vanskelig å få med alt og ja.,.. den er superbra! Skulle nesten ha vist dere, men det kommer ikke til å skje.

Ellers har jeg stresset mye idag med å pakke, rydde og litt forskjellig. Hodepine? Ja. Kan jeg legge meg ennå? Nei. Burde jeg skrive her eller gjøre lekser? Lekser. Men jeg orker ikke lekser, for jeg klarer ikke å konsentrere meg. Derfor utsetter jeg dere stakkars lesere for totalt unødvendig babling. Ikke hat meg helt da. Jeg har uansett bare litt småredigering i lekser og det kan gjøres imorgen.

Imorgen reiser jeg foresten bort. Hjemme på søndag. Det blir veldig fint.



Sånn ellers.. litt mindre overfladisk. Hvordan det går med meg? Jeg vet faktisk ikke helt, men jeg tror det går ganske greit. Jeg føler egentlig ikke stort for tiden, men jeg har plutselig begynt å sette stor pris på små, små ting. Bare noen smiler tilfeldig til meg så holder det meg oppe resten av dagen. Jeg tror jeg liker det. Men jeg føler ingenting. Det er litt vanskelig, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere i forskjellige situasjoner. Jeg kan heller ikke sette fingeren på om jeg er veldig full eller tom (tankene altså, ikke magen, måtte bare påpeke det). Jeg klarer jo skolen, jeg klarer å være sosial, jeg klarer rett og slett hverdagen. Det er bare det at jeg pleier å klare det - en stund. Deretter pleier jeg å gå på en stor, stor smell som holder meg nede i flere måneder. Krysser alt mulig for at den smellen ikke blir stor denne gangen her, eller at jeg slipper den, det hadde jo vært det beste. 

Jeg holder meg også borte fra alt av typisk bulimimat for meg, jeg tør ikke å ta sjangsen på å smake på noe av det en gang. For av erfaring vet jeg at da er det gjort, da er jeg rett og slett ikke sterk nok til å la være; det ender med en bulimirunde. Alltid. Derfor har jeg bestemt å sette alt til side, frem til jeg er sterk nok. Det klarer jeg overaskende godt, jeg har kunn hatt 3 sprekker i hele januar! Det er helt sinssykt og ikke minst: bra! De dagene jeg blir borte nå har jeg også tatt med litt egen mat, men bare slik som soyayoghurt, soyamelk, rugsprø, lettsyltetøy og slike ting. Mat får jeg jo der borte, men jeg tror jeg gjør det lurt i å ta med trygg mat, for ikke å glemme mat jeg tåler. 

Får vel prøve å få meg litt søvn. Jeg er helt utslitt.

-E

søndag

Jeg har funnet ut at jeg skal bruke denne bloggen litt mere som en hverdags og tankeblogg en det jeg fra før av gjør. Dere må ikke forvente dere noe særlig annet enn ipod og webcambilder, jeg orker nemlig ikke prioritere speilrefleksen her. 

Så var vi her igjen da: søndagen. Denne dagen har gått overaskende fint, i alle fall med tanke på at fredagen og lørdagen ikke gikk fult så bra. Det er deilig å ha en dag hvor man egentlig ikke gjør noenting, samtidig som man får puslet med litt forskjellig. Jeg har i alle fall brukt dagen på å rydde+vaske rommet mitt, pakke til jeg drar på onsdag (hjemme igjen på søndag), lese i boken dere ser på bildet under og så har jeg tatt noen bilder. 


Jeg tror de fleste har hørt om denne boken? Jeg fikk låne den av Anniken i noen dager, men jeg tenker den blir lest ut allerede idag. Så langt liker jeg den veldig godt, hvis det ikke blir feil å si med tanke på emnet? Den er godt skrevet i alle fall. Hvis du ikke har fått med deg hva den handler om så er det bare å søke det opp på google eller lignende.


Jeg fortalte jo også at jeg skulle begynne å legge ut litt mat-tips til dere! Først så vil jeg få frem at maten dere ser på bildene ikke nødvendigvis utgjør et helt måltid, husk det. Mengden mat man skal spise til de forskjellige måltidene er ikke noe jeg kommer til å legge noe ut om, for det er helt individuelt. Bildene jeg legger ut sier heller ikke noe om dette var hele måltiden mitt, om det var litt av måltidet mitt eller om det var mere enn måltidet mitt. Husk det også. 

Dette er da altså en veganeryoghurt, også kalt soyayoghurt, det kommer helt an på hvordan du ser på det. Som sagt tidligere tåler jeg ikke melk og denne yoghurten er den beste jeg har smakt så langt! Jeg er egentlig ikke særlig fan av banan-smak i ting, men denne smakte egentlig ikke banan i det hele tatt. Dere får tak i disse i firepakninger på store Meny-butikker, ellers finner man de sikkert andre steder også. I koppen er det solbærte, min favoritte for øyeblikket!


Tonje farget tuppene mine igår! Ble det fint? Jeg er i alle fall fornøyd og de er ikke så gule i virkeligheten. Jeg har foresten på meg den nye genseren min idag, sjeldent man får se meg i rosa eller hvitt. Har gått rundt i denne genseren + en pysjbukse i hele dag, skulle jo uansett bare være hjemme.



Enda mere mat! Beklager kvaliteten, dette var faktisk dårlig kvalitet til å være ipod-bilde. Maten på dette bildet er i alle fall fun ligh peach passion (herregud, den må smakes, supergod!!), rugsprø med lett/sukkerfritt eplesyltetøy som man nesten ikke ser fordi rugsprøene også er dynket i kanel. Ved siden av er det 1/2 eple i eplebåter. Eple smaker mye bedre når det er oppskjært, bare så det er sagt. Til lunch er dette for lite mat, men dette + en skyr eller lignende funker kanskje fint som et mellommåltid? Jeg vet ikke, men det var i alle fall veldig godt!

Liker du også å "gjøre litt" ut av maten du skal spise?

-E

weightless og triggere


Noen ganger er det enklere å ta bilder og la de snakke for seg selv. Likevel, jeg ønsker å utdype.

Vektløs, har du noen gang tenkt over det? Å kunne gå på løssnø uten å sette igjen ett eneste fotspor etter deg. Å binde en ballong fast til deg selv slik at du svever. Dette er selvfølgelig fysisk umulig, det vet jo alle. Ordet har likevel satt seg fast. Bare litt til, litt til ned i vekt så blir alt fint, da blir jeg lett, da kan jeg kanskje gå på snøen uten å sette spor, da blir alt fint. Men nei, det er ikke slik det funkerer, jeg vet det og jeg skal lære meg til å tro på det.

Akkurat nå står jeg midt mellom igjen, etter alt for mange måneder med bulimien. Jeg har satt opp en liste med nei mat, mat som trigget bulimien. Ikke misforstå meg her, jeg har ikke satt opp en diett av noe som helst slag, bare rett og slett mat som er lurt å unngå for å ikke havne i bulimiens klør. Så pappa, siden jeg vet du kommer til å lese dette, her har du listen min:

-Brødmat, boller og lignende (jeg tåler uansett ikke brød).
-Frokostblandinger med melk
-Spagetti med saus/ketsjup
-Desserter av alle mulige slag

Dette er vel i hovedsak det som trigger aller, aller mest. Jeg har også mat jeg ikke lenger klarer å spise, jeg brekker meg bare ved tanken av det. Det er fordi det er mat jeg har spist og spydd opp så mange ganger som da har en grusom smak. Nachos med ost og tacokrydder går bare ikke å få i seg lenger, ei heller wok med sursøt chillisaus. Det er jo ikke noe problem, for det er sjeldent at slike ting blir servert.

Jeg har lyst til å bli sunn, jeg klarte det i rundt en uke og jeg merket at kroppen min ble mye mere fornøyd. Mere energi, føler meg bedre, føler meg heller ikke så tung. Mengden derimot er noe jeg må jobbe med, men jeg prøver. Det går mye i blant annet soyayoghurt for tiden, jeg har funnet det trygt å innta i tillegg til at jeg har begynt å drikke masse fun light saft! Jeg har slitt med drehydrering i mange år, på barneskolen plaget dette meg veldig med hodepine. ENDELIG klarer jeg å få i meg drikke og hodepinen? Så godt som borte.

Dette ble et rotete innlegg, men jeg finner det likevel nødvendig. Ikke for deres del selvfølgelig, for dere blir vel dette bare masse unødvendig å lese. Hvis dere vil kan jeg foresten begynne å legge ut matbilder, oppskrifter og lignende? Jeg er nemlig veldig glad i å lage mat! Ps: Jeg spiser ikke kjøtt og tåler ikke melk, så dette er noe dere ikke får se i oppskrifter og slikt.

-E

kostlistesnakk

Det var igår jeg fikk kostlisten min i posten og jeg skal helt ærlig si at jeg hadde forventet mye mindre mat og en helt annen type mat. 

Jeg kan vel spole tilbake til møtet med ernæringsfysologen. 
Jeg: "Jeg tåler ikke melk, jeg tålte det ikke da jeg var baby en gang og jeg liker heller ikke smaken av det".
Noe som da bekreftes av mine foreldre og ender med at hun setter opp laktosefri melk MED oboypulver på kostlisten min i tillegg til å sette opp kroneis/vaffel/kakestykke blant annet. Jeg fant det veldig merkelig, med tanke på at det trigger bulimien ganske mye. 

Mengden derimot.. hva skal jeg si. Da jeg fikk kostplanen løp jeg ned på rommet mitt med tårer i øynene og så fort døren var lukket begynte jeg å hylgrine. Tårene ville ikke stoppe, det var så grusomt å vite at den listen der skal fortelle hva jeg skal spise på en dag. Pappa og stemoren min kom ned til meg flere ganger og banket på, men jeg bare hylte og kjeftet tilbake. Jeg orket ikke snakke, jeg var nemlig alt for opptatt med å grine, med å ha panikk.



Akkurat hva som står på listen ønsker jeg ikke å legge ut. Men dere som er vandt med "standarkostplanen" som de fleste får og synes det er mye.. dette her var mye, mye mere. Jeg ble også fortalt at dette her ikke er en gå opp i vekt liste, men holde vekten liste. Helt ærlig så har jeg NULL tro på at det er sant. Jeg kan tro på standarlista, at man holder vekten med den. Men denne lista var bare helt feil.

Ernæringsfysologen sa også ja til å ta hensyn til at jeg (da snakker vi friske meg) alltid har spist mindre enn gjennomsnittet helt naturlig, at jeg siden langt nede på barneskolen f.eks. aldri spiste lunch (ikke fordi jeg var syk, men fordi jeg ikke var sulten, hadde lyst på eller hadde behov for mat rett og slett). Og når jeg da får beskjed om at jeg skal ha to brødskiver, smør, pålegg, 2 dl juice og 2 frukt til lunch.. ikke faen. Ja, der fikk dere se hva det står til lunch, mere av listen får dere ikke se.  

Jeg kan gå med på å spise mere normalt enn jeg gjør nå, men jeg går ikke med på den kostlista. Dette her har ingenting med at jeg ikke ønsker å bli frisk, eller ikke ønsker hjelp. Men de få menneskene som vet hva kostlista mi inneholder forstår nok at dette er noe som ikke er realistisk å prøve å følge en gang.

Beklager for et ganske så usaklig innlegg og muligens triggende. For ikke å glemme negativt. Men jeg trengte virkelig å få dette ut og jeg ble så utrolig lei meg da jeg fikk den. Ja, direkte lei meg fordi jeg er så redd for at de skal ta fra meg Gran Canariaturen om jeg ikke følger den til punkt og prikke. Og det kan dere ikke en gang forestille dere hvor vondt det gjør, fordi den turen.. den betyr så alt for mye for meg.


hahah, nei, dere får ikke se hva som står på den.

-E

Desember

 

Elise

Humør generelt sett: Desember var full av dansing i starten hvor jeg svevde i en lykkerus i min egen lille boble. Helt til boblen sprakk. Hverdagen slo meg med et hardt slag i ansiktet. Slutten av desember derimot var humøret mitt litt bedre.

Motivasjon til å bli frisk: Klare å jobbe bedre på dansingen neste måned.

 

Hendelser

Oppurer:-Byttet linje til MK, herregud hvor glad jeg ble!
-Masse dansing i mange dager på rad!
-Innså at bulimien ble svakere.
Nedturer:-Perioden mellom starten av desember og slutten av den.
-Alle tankene mine og følelsene.
-Fikk halsbetennelse, åhhr.. immunforsvar, hva er det?
 

Blogg

Utvalgte innlegg: "Å ikke være syk nok for en innleggelse" og "bulimi - den enkle veien?" og til slutt "det jeg er aller mest redd for" Tror ikke jeg velger å utdype noen av innleggene denne gangen, det be jo hele tre stykker.

Hva som kan forbedres:Jeg kan vel starte med å si at jeg forbedret hva som stod her forrige måned: ikke skrive midt i tankekaoset, men heller skrive mere reflektert i ettertid. Hva som kan forbedres i januar er at jeg skal bli flinkere til å skrive mere på denne bloggen.

 

Januar

l: Jeg vet at jeg tar meg veldig mye vann over hodet nå, men jeg sier likevel: jeg skal prøve så godt jeg kan å slå rekorden min på 10 oppkastfrie dager. Et annet mål jeg har er å være på skolen hver eneste dag, bortsett fra når jeg skal til psykolog, lege eller på MGFT. 

Planer: Beste Eva feirer 18 år, joho! Så da blir det feiring! Jeg skal kanskje også møte Dorothea og ta noen bilder av henne, gleder meg også til det. Ellers er planene å jobbe for å bli kvitt bulimien og være flink generelt sett. 

Annet: Jeg tror ikke at jeg har satt opp noe her før. Jeg vil likevel skrive her nå at jeg skal bli flinkere til å tøye hjemme og drive med litt styrke. Sistenevnte krysser jeg fingrene for, med tanke på at styrke for meg alltid har vært preget av tvang. Det er ikke normalt å ta 500 sit ups for å fortjene å lakke neglene sine, er det vel? Ja, det er sykt. Jeg vet det. Og kjære 2013, vær så snill å bli et godt år for meg! Hvis du vil ta deg tid, så kan du foresten også fylle ut noe av dette i dokumentarfeltet, spennende å lese deres mål og lignende!


 

-E

 

familieselskap

Ett ord: patetisk

Det gikk virkelig ikke bra i det hele tatt. Jeg spiste middag hjemme før vi dro bort og da vi kom frem spiste de andre pizza. Noe som forsåvidt gikk greit. Først etterpå da vi skulle spise julekaker (det vil si alle de 7 slagene eller hva det nå er) så gikk det ikke så bra. Jeg merket med en gang at bulimien satte inn i meg. Ta en ting, spise opp superfort og grådig. En til. Enda en. Fortsette sånn. Om det var så mye at det kan kalles overspising vet jeg ikke, men jeg tror ikke det. Etterfulgt av å prøve å snike seg usett og skamfult bort til badet. Hva gjorde jeg der? Ingenting, jeg kastet faktisk ikke opp. Seier. 

Da jeg kom tilbake igjen holdt de på å rydde av bordet. Jeg satte meg ned for å lese litt i en bok jeg hadde med, men konsentrasjonen var på null, alt jeg hørte var monsteret som skrek til meg. Flyttet meg så fra gulet og over til en stol, spurte mamma om vi kunne dra hjem, sa jeg var sliten. Først om en og en halv time fikk jeg til svar. Da braste det helt for meg. Tårene bare rant og rant, og der satt jeg midt i stua og bare gråt og gråt. Følte meg så ekkel, grusom, stygg og feit. Ville bare hjem under den trygge dyna. 

Til slutt gikk de med på å kjøre meg hjem, heldigvis. Det ble nesten en time gråting uten stopp. Bare på grunn av noen julekaker/kjeks. Ja, det er lov til å le. Trenger vel ikke nevne hvor patetisk jeg følte meg? 


En stk supersliten Elise

-E

det jeg er aller mest redd for

Dette her høres nok utrolig rart ut for de fleste, men jeg har ekstrem muggfobi. Det er noe jeg har nevnt før, men jeg har aldri skrevet noe særlig om det. Det passer kanskje ikke helt å skrive det på denne bloggen, men jeg gjør det likevel fordi det faktisk preger hverdagen min.

Jeg kom hjem fra barneskolen en gang for mange år siden, endelig var det ferie! Det var bare det at matboksen min lå igjen i sekken og i matboksen min lå to uspiste brødskiver. Som dere da kanskje vet, så blir det veldig fort mugg på brødskiver. Ferien gikk og det var tid for å gjøre klar sekken for neste første skoledag igjen. Der fant jeg jo matboksen, som jeg da åpnet. Det som møtte meg var to grønne og hårete skiver (jeg kjenner pulsen stige bare av å skrive det..). Jeg løp opp til mamma og fortalte det og fikk beskjed om at jeg selv måtte gjøre det rent. Nappet raskt med meg matboksen og gikk opp på kjøkkenet med den. Og plutselig, plutselig var det en følelse inne i meg jeg aldri hadde følt før: en redsel så intens at jeg fikk helt panikk.

Likevel måtte jeg få gjort rent denne matboksen, så det endte med grytevotter på hendene, klype på nesa, holde pusten og ta ut brødskivene med en pølseklype. Jeg grein og greit og etter den episoden har jeg vært livredd for mugg. Akkurat hva det er jeg er redd for må du nesten ikke spørre meg om, for jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg vet er at når jeg ser mugg, så kjenner jeg pulsen stige / hjertet slå mye raskere, jeg blir helt stiv i hele kroppen, får helt panikk og begynner å strigråte. Ikke særlig gøy med andre ord.

Imunforsvaret mitt har aldri vært noe særlig å skryte av, så da jeg igjen ble syk fikk jeg pencilin av legen. På skolen hadde vi lært at pencilin var muggsopp, noe som selvfølgelig skremte meg og jeg nektet plent å ta pencilinen. Det endte med at de måtte ta penvilinen i sånn sprøytegreie, holde meg fast og presse det ned i munnen min. Selfvølgelig gjorde de det jo for at jeg skulle bli frisk, for det er jo egentlig ikke noe farlig. Men for meg derimot.. tenk å få det inn i munnen av alle steder, det du er mest redd for i hele verden? Det ble mange panikkanfall, for å si det sånn. 

Jeg byttet ungdomskole for noen år siden av flere grunner sa jeg, men den egentlige grunnen var at det var mugg på skolen som de måtte fjerne. Jeg kan ikke en gang forklare hvor ille det var da vi fikk vite at det var mugg på skolen og at vi derfor måtte ha skole et annet sted til det var fikset. Jeg hadde da altså sittet inne i klasserommet og pustet inn mugg. Den perioden sleit både jeg og bestevenninnen min med ekstra sterk hodepine og det ble lagt sammen to og to.. gjett hva som hadde skylden? muggen.

En dag hjemme for rundt 1 år siden tok jeg en kremboks ut av kjøleskapet, som noen da selvfølgelig hadde glemt å skylle. På toppen av boksen var det mugg. Reaksjonen min ble at jeg hylte samtidig som jeg kastet hele boksen hardt i veggen, for så å begynne å hylgrine igjen. At jeg hadde kastet boksen i veggen la jeg ikke en gang merke til før lillesøsteren min kommenterte det.

På onsdag var jeg i Tønsberg igjen på MGFT (les om det i kategoriene) som er en behandling for spiseforstyrrede. Der skulle vi spise lunch som en av utfordringene og jeg og pappa skal til å ta oss noe mat. Hva er ett av pålegga som står der? blåmuggost. Jeg klarer å få sotret frem til pappa at det er mugg der, men han bare ser på meg og ler, for jeg overdreiv med den muggfobien min, gjorde jeg ikke? Det endte som alltid: pulsen stiger / hjertet slår mye raskere, jeg blir helt stiv i hele kroppen, får helt panikk, bare at denne gangen begynte jeg å hylgrine og løp ut derfra mens all glodde på meg. Det "løste" seg med at pappa fikk fjernet osten. Pappa konkluderte foresten med at jo, muggfobien hennes er faktisk så ille.

Ellers i hverdagen preger det meg veldig hvis jeg for eksempel skal inn i kjøpeskapet, jeg er livredd for å støte på mugg der. Er det noe som har gått ut på dato så tør jeg ikke en gang og åpne det, jeg må be noen om å fjerne det. På rommet mitt skal jeg alltid ha full kontroll, jeg skal ikke ha noen ting der inne som det kan bli mugg på. Det at jeg rett og slett ikke tør å ta pencilin går vel også en del utover skolen, for jeg blir ofte syk og uten pencilin tar det lengre tid før man blir frisk. Jeg går konstant og tenkter på mulige steder/ting der det kan være mugg og hvordan jeg kan unngå det. Det er ganske slitsom..


random bilde av meg

-E

Les mer i arkivet » August 2014 » Oktober 2013 » September 2013
hits