g med stempel i panna

Akkurat n, i skrivende stund, er klokken 23.55 og jeg befinner meg p ungdompsykiatrisk. Det er torsdag og min siste natt der noen sinne, noe som er ganske merkelig tenke p. Plutselig begynte det kl i fingrene og jeg nsket skrive noe jeg har tenkt p lenge: g med stempel i panna.

Det har seg nemlig snn at de fleste vennene mine vet at jeg er syk, som i grunnen er det beste i de fleste situasjoner. Jeg slipper sprsml, jeg slipper forklare eller komme med tpelige bortforklaringer. Noe som passer meg fint, med andre ord. Problemet er bare stemplet i panna som jeg fler jeg gr rundt med: bulimiker. La meg forklare et eksempel: jeg er i bursdagen til ei venninne med andre venninner. Til middagen har vi... la oss si pizza. Jeg spiser pizza og gr rett p do etter ha spist. Da jeg kommer ut fra doen igjen fr jeg blikkene. Noen triste, noen "jeg vet hva du gjorde p do"-blikket, noen sinte, noen oppgitte og andre "jeg synes synd p deg" -blikket. For hva har egentlig skjedd?

Jo, stemplet i panna mi har som vanlig lyst ut til alle og skriker "JEG VAR P DO OG KASTET OPP PIZZAEN". Og det gjr vondt, det srer meg faktisk veldig at folk tar som en selvflge at etter Elise har spist og forsvinner inn p do, selvflgelig kaster Elise opp da. Derimot, om friske mennesker gr inn p do rett etter ha spist, ja selvflgelig fr de ingen blikk nr de gr ut. Alle og enhver vet at de har gjort noe s ndvendig som faktisk tisse.

Men hva med meg da, er jeg et unikt vesen som aldri m tisse etter ha spist mat og drukket drikke?

Selvflgelig ikke. Jeg skal rlig innrmme at ja, noen ganger passer stemplet. Det er bare det at jeg er s lei av at folk tar det som en selvflge. Jeg m f lov til g p do etter mat jeg ogs. Uten blikkene. Uten sprsmleme. Jeg gruer meg alltid til g p do etter en eller annen form for sosialisering som innebrer mat. Selv om jeg holder p tisse p meg, sitter jeg som oftest bare der. Jeg er redd for at folk skal stemple meg nr jeg gr p do, jeg er redd for at folk tar det som en selvflge at jeg kaster opp.

For ja, tro det eller ei: jeg m faktisk tisse noen ganger jeg ogs.




Et lite hei

Klokken er 04.16 akkurat n og endelig kldde det i fingrene etter skrive litt igjen.

Det har skjedd s alt for mye siden sist. Jeg kom frem til Capio Anorekis Senter i Fredrikstad, men valgte dra igjen med en gang. Jeg klarte det rett og slett ikke, det ble alt for tft for meg. Bare tanken p at noen andre enn meg skulle f vite vekten min skremte meg s mye at jeg takket nei til hele behandlingen og innleggelsen med det som hovedgrunn. Dagene fr hadde vrt veldig dramatiske i tillegg, noe som jeg tror tret alt for mye p meg. Jeg satt der i mtet og grt, grt fordi jeg var overbevist om at behandlerne der trodde jeg ly og dermed trodde jeg var et drlig menneske og dermed var jeg mislykket i deres yne. Trodde jeg. Selvflgelig var det ikke slik over hodet, men de gangene jeg stt midt i vanskelige situasjoner sliter jeg med tenke rasjonelt. Hvorfor jeg var overbevist om at de trodde jeg ly, lurer du kanskje? Det har seg nemlig slik at jeg p vurderingsmtet noen uker i forveien hadde sittet der og nektet plent veie meg, sagt gang p gang til dem at det ikke kom p tale noen gang med mindre jeg var kjempetynn. Likevel valgte de gi meg en plass, selv om ett av kravene var nettopp det jeg nektet: de mtte veie meg. Noen uker senere sitter jeg der og skal skrives inn og selvflgelig tar de opp dette temaet med vekt og sa at de ikke kunne ha meg her om jeg nektet veie meg. Dermed reiste jeg meg fra mtet og gikk. Jeg ga fra meg den beste behandlingen jeg kunne ha ftt, den beste behandlingen i hele Norge for spiseforstyrrede, jeg ga fra meg det som mest sansynelig var veien min for bli frisk av den tpelige grunnen at jeg ikke klarte at noen andre skulle vite vekten min. Og det, det skal jeg love dere at det gjorde s uendelig vondt gjre.

Jeg mistet dermed ogs Spaniaturen som er denne mneden med besteforeldrene mine, tante og lillebroren min. Det var vel det som gjorde aller mest vondt, den turen betyr s sinssykt mye for meg. Jeg kan ikke en gang skrive om den n uten begynne grte. Det er s flt at jeg ikke fr dra, det verker s langt inn i hjertet, det gjr s ubeskrivelig vondt. Dere skulle bare ha visst hvor mye det hadde betydd for meg f lov til dra.

Dagene fr Capio hadde jeg en uheldig bulimisk hendelse hjemme hvor det var masse misforstelser mellom meg og foreldrene mine. Kort fortalt, uten g inn p srlige detaljer, endte det med at jeg ble tvangsinnlagt p psykiatrisk fr jeg da neste dag fikk valget mellom frivillig innleggelse eller tvangsinnleggelse p ungdompsykiatrisk avdeling. Jeg valgte frivillig av den grunn at nr man velger frivilligg innleggelse har man flere rettigheter, for gjett hvilken jente som har pugget de norske lovene nr det kommer til hvilke rettigheter hun har? Med tanke p at det var en frivillig innleggelse hadde jeg da krav p permisjon, noe jeg valgte kreve. Foreldrene mine var slitne og i en situasjon hvor de ikke klare ta med meg hjem (ikke noe vondt p dem her alts, jeg forstr dem godt) og resultatet ble da barnevernet. Barnevernet kjrte meg p en innstustsjon i Hokksund hvor jeg mtte bli noen netter og noen dager senere kom barnevernet og hentet meg og kjrte meg til Capio. Der mtte jeg foreldrene mine og resten str jo ovenfor her.

Nr det kommer til hvordan det gr n om dagen nr det kommer til bulimien s vet jeg egentlig ikke helt hva jeg skal si. Dette ret har jeg vrt ni dager fri fra bulimien, kun ni usle dager dette ret hvor jeg ikke har overspist og kastet opp. Likevel er det ni dager jeg er stolt over og flere dager skal det bli. Jeg kjemper hardt hver dag for bli bedre og vet dere hva? Det har n gtt fra at jeg har brukt hele dager p bare spise og spy til bare skje 1-3 ganger om dagen! Selv om det er langt fra bra, s er det bedre og man kan ikke g mere enn ett skritt om gangen. Humret mitt er ogs litt bedre for tiden og jeg har det generelt litt bedre. Kroppen min derimot er sliten og lei, den har det ikke bra. Blodprvene mine har blitt drligere og jeg ble drligere fysisk. De siste ukene har jeg heldigvis blitt mye bedre av det merkbare somatiske. Det er flere uker siden jeg har besvimt skikkelig for eksempel. Likevel sliter jeg med sterke brystsmerter hver dag, muskelkramper, magesyre som lurer seg opp i halsen og svir, svimmelhet, blackouts, fryser hele tiden, lite energi og ellers noen smplager. Heldigvis er bulimi en sykdom det gr an bli frisk fra, jeg skulle bare nske jeg hadde litt strre vilje til bli frisk. Jeg er desverre svrt ambivalent nr det gjelder det ville bli frisk. For selv om bulimi er flt, s er det noe som holder meg tilbake, men det kan jeg skrive mere om siden.

Det jeg egentlig ville si er at hei, jeg lever fortsatt og beklager for den alt for lange (og rlige) oppdateringen.



-E

Jeg vet ikke..

..hva jeg vil / om jeg vil

capio

Fem netter igjen.
Bare fem sm, ynkelige netter igjen hjemme i min egen seng fr det brer videre bort til Capio i Fredrikstad. Jeg skal ikke legge skjul p at jeg gruer meg helt forferdelig mye. Det kommer til bli intens jobbing der borte mot bli kvitt bulimien, veldig skummel og energikrevende jobbing. Det kommer til bli mange trer og sinneutbrudd, mange nye endringer som kommer til skremme vettet av meg. Jeg har enn ikke begynt pakke, det hender n og da at jeg ser bort p den tomme baggen jeg har stende p rommet, jeg klarer bare ikke fylle den. Tusen tanker og sprsml raser gjennom hodet mitt uten at jeg blir det spor klokere.

Jeg er veldig redd for pvirke de andre passientene negativt eller trigge dem p noen som helst mte. De f gangene noen har prvd virkelig ta kontroll over maten for meg har jeg reagert med skikkelig grte og sinneutbrudd hvor det tar flere timer f roet meg ned. Nr jeg da sier skikkelig sinneutbrudd, s mener jeg skikkelig sinneutbrudd: hyle, sparke, sl, kaste ting og lista er lang. Jeg vil virkelig ikke at noen skal f seg meg de gangene jeg oppfrer meg slik, det er s skamfult i ettertid. Vanligvis er jeg en ganske s rolig person og jeg blir vel omtrent aldri sint bortsett fra situasjoner som har med mat gjre. Dessuten s pvirker det jo ikke akkurat de rundt meg srlig positivt med en slik oppfrsel fra min side.

Det er ogs veldig trist at bursdagen min i r skal bli tilbrunget innesperret p en spiseforstyrrelsesklinikk uten noen form for feiring med vennene mine. Egentlig s frister det bare sove bort den dagen, jeg vet ikke hvordan jeg kommer til takle det annet enn at den kommer til bli vondt. Det gjr vondt se vennene mine rundt meg leve det ungdomslivet man skal leve, mens jeg selv sitter helt fanget i meg selv og blir tvunget til sette livet p vent. P vent til det bedre liv? Jeg vet ikke enn.


gammelt bilde

-E

trebenken

Skrivesperren min har vart alt for lenge og det virker som om den har tenkt til vare enda lenge. Jeg har lenge tenkt p sette meg ned skrive om livet mitt og da ikke bare p den bloggete mten, men skrive helt ordentlig. Tro det eller ei s har jeg faktisk kommet i gang, selv om jeg ikke har kommet srlig langt. Jeg tenkte at dere f som fortsatt titter innom her skal f lov til lese litt av det jeg har skrevet, det som gr greit dele.

Trene rant lydlst nedover de rdblussne kinnene mine der jeg satt alene med hjertet i halsen. Jeg krket meg sammen p trebenken jeg satt p i et hp om bli usynlig. Likevel kom han syklende mot meg og stoppet ikke fr han var helt inntil meg, smilende som alltid. Forsiktig tittet jeg gjennom fingrene jeg gjemte ansiktet mitt i og s at han strakk frem hnden sin for presenterte seg. Jeg tittet sakte opp mot ham og piplet frem et "kjenner du meg ikke igjen?". Det tok noen sekunder fr ansiktet hans lyste enda mere opp, for jo, han kjente meg igjen. Jeg ble ganske overasket over at han husket meg, det var tross alt veldig mange r siden vi hadde sett hverandre sist. Selv husket jeg han godt, han var en slik person jeg aldri helt hadde klart glemme. Han var den snille og omsorgsfulle gutten med downs syndrom, han jeg hadde blitt kjent med som liten. Han det bare fantes godt i. Forsiktig ga han meg en klem og s syklet han videre, fult uvitende om hva jeg nettopp hadde gjort mot meg selv.

Jeg vet ikke om jeg har nevnt det her fr, men jeg er veldig glad i skrive. Det var skrivelysten og skrivegleden som fikk meg til starte blogg og det var slik jeg ogs ble glad i fotografere. Skrivegleden er dog den som str meg nrmest til hjertet og der blir den nok for alltid ogs. Hvis dere har noen nsker om hva jeg skal skrive om (alt fra noveller om diverse temaer som passer til bloggen og dikt til hverdagen min med tanke p hva jeg str midt oppi eller spesielle temaer) s skrik ut.



-E

hvordan forklare smssken at storesster er syk?

Hvordan skal man forklare lillebroren sin som akkurat har fylt tretten r at de 18 kroneisene har kjpte er borte, fordi storessteren hans spiste og spydde de? Hvordan skal man forklare lillesster p ti hva alle merkene p armen er hver gang hun spr?

Foreldrene mine har tidligere prvd forklare lillebroren min at storessteren hans er syk og hvordan syk hun er. Likevel er det ikke s lett for en tretten r gammel gutt sette seg inn i. Sist gang de pvde forklare han snudde han seg mot meg og sa: "men det er jo bare spise mindre, for da blir du ikke kvalm og da kaster man jo ikke opp" Hva svarer man da og hvordan skal man i det hele tatt forklare det? Hvordan skal man forklare han at det er snakk om enorme matmengder jeg selv ikke har kontroll over og at oppkastet er noe jeg selv bevisst gjr for bli kvitt maten? Jeg vet virkelig ikke.

Han har i tillegg blitt satt mye til side, lillebroren min. Slik det er n bor jeg hos pappa og han hovedsaklig hos mamma. Flere ganger han har vrt her hos pappa har han mtte dra til mamma igjen fordi det har blitt for voldsomt her hjemme pga meg. Vet noen hvor vondt det gjr? Av alt det jeg han gjennomgtt og fortsatt gjennomgr s er det det som alltid har verdt det verste: se at det gr utover lillebroren min. Det gjr s vondt se at han blir satt til side, at det er jeg som har ftt oppmerksomheten og hvor mye det her ogs delegger for ham.

Lillebroren min har blitt voksen veldig fort, i flere situasjoner hjemme der det har oppsttt heftig krangling pga mat prver han og stoppe konfliktene. Han prver g i mellom og f alle til bli fornyde. Men det er da ikke lillebror p tretten r sin jobb skape ro hjemme, f storesster til spise eller f storester til ikke spise? En ting har jeg i alle fall aldri gjort: jeg har aldri kastet opp slik at han hrer det, uansett hvor mye mat jeg har inntatt. S hjertels er jeg ikke og det har jeg virkelig ikke samvittighet til. Lillebror skal aldri noen gang hre storesster fremprovosere brekninger etterfulgt av oppkast, det skal han aldri noen gang f hre.

Nr det kommer til lillessteren min p ti s er hun stesster og hun bor hos mamma, noe som vil si at jeg sjeldent ser henne. Lillessteren min ser veldig opp til meg og hun synes det er helt toppers de gangene jeg finner p noe gy med henne. Hun sier ting ganske rett ut og har flere ganger spurt hva alle merkene p armen min er. Jeg har prvd bytte emne, jeg har sagt at det ikke er noe spessielt, at det bare er tegnet p og lignende. Men temaet kommer alltid opp igjen, hun spr om igjen og om igjen. Hvordan forklarer man et lite barn p ti at storessteren som hun ser s opp til kuttet opp armen sin?

Uten nevne grunn her gr det ikke an fortelle henne at "jeg har hatt det vanskelig og de arrene p armen min var noe jeg fikk da jeg hadde det vanskelig" eller noe lignende. Hun er rett og slett ikke i stand til forst det og derfor gjr det ogs vondt mtte lyve for henne. Jeg vil heller ikke at hun skal bli redd for meg eller tenke at jeg kunne ha gjort noe snt mot henne. Selvflgelig ville jeg aldri ha gjort det, men man vet aldri hva barn tenker. Og det er skummel.


(har ikke kilden til bildet)

-E

mat & trening

Jeg er s utrolig stolt av meg over dagen idag og det synes jeg at jeg har all rett til vre! Gjett hvem som har klart nesten spise helt normalt idag? Jeg har ikke overspist+kastet opp og jeg har ikke sultet meg. Jeg har spist bde frokost, lunsj, middag og litt fr trening! Det beste er at alt jeg har spist idag er sunt i tillegg! Det er s utrolig og uvant at jeg enn ikke klarer tro det helt selv!(m nesten legge til at jeg burde ha spist mer...)

Middagen ble vanskelig med tanke p at flere av de som satt rundt bordet begynte kommentere spisevanene mine og mengden. Har aldri helt forsttt hvorfor folk skal blande seg opp i snt, spessielt ikke nr mengden og kalorinivet er det som gr under kategorien normalt, tror jeg. Jeg klarte likevel gjennomfre, nesten med glans.

Jeg har jo tidligere nevn at jeg vil bli kvitt bulimien og starte spise sunt, trene og f en litt mere stram kropp. At jeg tror det er den beste veien g for meg. Vel, idag var L og jeg p treningssenteret og under ser dere hva vi gjorde (skal innrmme at L klarte flere kg enn meg p styrken). Ganske s fornyd i alle fall!

4 km lping
10x6 pulldown p 25 kg
10x6 seated leg press p 55 kg
30x2 sit ups
30x2 sek planke
2 km jogging
30 min div tying
2 km power walk



(
eliseamandan p instagram, hvis du vil flge meg)

-E

pannekakeoppskrift!

Fr da jeg var liten var pannekaker noe jeg ikke likte noe srlig, s ble jeg litt eldre og pannekaker ble noe av det beste jeg visste! Fremdeles er jeg utrolig glad i pannekaker, men de vanlige variantene er veldig triggende for bulimien, fordi de inneholder en del kalorier og kan ofte se litt fettete ut. Slik som situasjonen er n klarer jeg rett og slett ikke spise pannekaker uten overspise og kaste opp. N for tiden s finner man oppskrifter p sunnere og/eller kalorifattige pannekaker over alt p nettet. Jeg har ofte tenkt p prve lage dem, men vi pleier ikke ha slike fancy ting som sukrin, stevia og ikke en gang cottage cheese i huset her og bananene ble spist opp igr. Derfor mtte jeg kokkelere litt selv og under har dere resultatet + en til snkrystallpannekake som ikke er med p bildet.


Oppskriftet gir ca to pannekaker stekt i en liten panne, men jeg stekte en pannekake i liten panne + 2 snkrystaller (brukte en pepperkakeform). Neste gang skal jeg foresten prve ha i litt kanel og en annen gang skal jeg teste ut litt med havregryn. Her er i alle fall oppskriften:

♥ 1 eggehvite,14 kcal ♥ 1/2 dl lettmelk, 23 kcal ♥ 40 g hvetemel,126 kcal ♥ 1/2 klype salt,0 kcal ♥ 20g lerums sukkerfrie blbr syltety,12 kcal ♥

Bland alt sammen bortsett fra syltetyet. Stek i en veneflonpanne hvis du ikke vil bruke smr. S er det bare ta p syltety og spise! Hele rra gir da 175 kalorier, men det blir litt mindre hvis man bytter ut lettmelken med skummetmelt. Dette er ikke nok til en middag, men kanskje til en liten lunsj eller et mellommltid?Det er sikkert ogs veldig godt med en smoothie ved siden av! Anbefaler i alle fall spise mere enn dette til middag. Vil dere ha flere oppskrifter p andre ting enn pannekaker?

09.05.2013

Jeg har prvd skrive et innlegg i lang tid n, men det har bare blitt til at jeg har postet det i utkast x antall ganger. For tiden har jeg ekstremt lite energi noe som er veldig frustrerende. Hvis jeg en dag har planlagt leke med Lucas (kaninen min) ute p plenen kan til og med det bli for krevende. Jeg blir sint og lei meg, for det er jo noe som egentlig nesten ikke krever energi. Heldigvis har jeg klart slappet av mye og kommet meg p dansingen de fleste gangene, jeg har bare ikke klart gi alt der. Mest sansynelig skyldes det at jernnivet mitt er lavt, s vi skal f kjpt jern s hper vi at energien min blir bedre etter det.

Noe som ogs er ganske frustrerende er at jeg hadde planlagt for hva som skulle skje en stund fremover i tid. Mai skulle det vre Capio og jeg skulle bruke sommeren p bli frisk nok til kun f behandling hjemme, frisk nok til klare g p skolen og at kroppen min skulle stabilisere seg litt mere, slik at blodprvene ble bedre og energien kom tilbake. S kom "bomba" som gjorde at jeg flte at all motivasjonen jeg hadde bygget opp forsvant. Det blir ikke noe Capio i mai, det blir august. Det vil da si at om jeg takker ja mister jeg enda et skoler. Jeg har ikke telling p hvor mange trer jeg har grtt over det, men jeg krysser fortsatt fingrene mine for at det p en eller annen mte skal ordne seg. Jeg kan bare ikke takke nei til skoleplassen min i r.

Endelig har vi ogs mest sansynelig funnet grunnen til brystsmertene mine! De har jo testet det fr og det var hverken hjertet, stlhet eller fysiske skader. Derimot var det en lege/psykiater som nevnte at det mest sansynelig var betennelse i spiserret, s om ikke s lenge skal vi p gastrostopi p sykehuset. Hper jo selflgelig at det ikke er det, men da jeg fikk hre at symptomene er sure oppstt, brystsmerter, oppkast av blod og oppgulping av mat og vondt for svelge s er det jo akkurat de noen av tingene som har plaget meg i det siste.

Hvis det er noe dere nsker at jeg skal skrive om s ikke vr redd for si ifra, jeg liker skrive.



-E

27.04.2013

Flte at forrige innlegg ble veldig negativt og for veie litt opp for det tenkte jeg komme med noe positivt! For idag har jeg nemlig:

❤Begynt bygge utegrd til kaninen min med pappa
❤Hatt det utrolig koselig med Tonje, Henriette og Camilla
❤Klart vre ute, til tross for at jeg var helt utslitt
❤Levert en liten gave til Anniken

-E

obs: klageinnlegg!

Jeg m prioritere alt mulig veldig for tiden. Jeg tror jeg aldri noen gang har vrt s fysisk drlig p grunn av SF som det jeg er n. Energien min er som blst bort og bare av sitte oppe noen timer gjr meg helt utslitt og jeg fr kraftig hodepine. Det er s vidt jeg klarer dra meg til dansingen og jeg m hvile hele resten av uken for klare det. I tillegg har jeg masse andre fysiske plager for tiden. Bare for nevne noen:

  • Besvimt av flere ganger nr jeg kaster opp
  • Krympet rundt 2 cm og krympet 1 skostr
  • Svimmel, vondt i hodet, svartner forran ynene mine og null energi
  • Tannemaljen blir delagt som flge av etseskader (erosjoner).dette pga hyppig oppgulping/ oppkast. Etseskaden skjer p tungesiden av tennene..
  • Akutte, sterke mage/bryst smerter.
  • Halsbrann, oppgulp av mat eller magesyre
  • Sr p fingrene, etseskader fra magesyren
  • Bldninger fra hals/munn
  • Oppblsthet, forstoppelse og fordyelsesproblemer.
  • Betennelse, og strre spyttkjertler og bukspyttkjertel (dette ser ut som kusma, man er hoven under kjeven)
  • Svelgevansker
  • Tannskader
  • Menstruasjonsforstyrrelser
  • Nedfor, deprimert, drlig humr
  • Hravfall
  • Sr i munnvikene
  • Slapphet i muskulaturen
  • Stiv/stl/smerter/prikking/stikking/diffuse smerter
  • Sr p hendene
  • Trr hud
  • Lite svn


Det er utrolig kjipt ikke kunne gjre ting man vil i lpet av dagen, jeg klarer rett og slett ikke. Flere ganger har jeg vrt s utslitt at jeg har brutt sammen i trer bare fordi jeg er s sliten at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Jeg vet det er dumt presse meg p dansing, bruke all energien min p klare det, for s ligge rett ut i en uke helt til neste gang. Men dansingen gir meg s mye glede og jeg trenger det.

Det er skremmende hvor drlig kroppen min er n, jeg har jo ftt advarsler i lang tid om at det kommer til skje. Advarslene har jeg ikke tatt p alvor, for det har jo ikke skjedd enn, kroppen min takler jo dette fint? Trodde jeg. Kroppen begynner si stopp, kroppen vil ikke dette mer. Det er skummelt vre spass fysisk drlig. Hva har jeg gjort mot meg selv? Jeg vil ikke dette. Jeg er redd.


_ukjent kilde

-E

Treningstips!

Hallo! Jeg har jo fortalt tidligere at jeg skal komme med litt andre innlegg en "sykdoms"innlegg, s derfor tenkte jeg komme med et her. Jeg har begynt interessere meg en del for sunn mat og trening, derfor tenkte jeg skrive litt om det en gang i uken; minst. Frst vil jeg starte med et tips til stryketrening hjemme. Jeg har i alle fall ikke srlig motivasjon til trene styrke med mindre det ligger tvang med i bildet, derfor var det viktig for meg finne en mte trene styrke p hvor jeg har motivasjon og tvang ikke er i bildet. Her er i alle fall hva jeg kom frem til:

Lag origamistjerner i fine farger eller finn noen litt store og fine perler. Gjerne i forskjellige farger med en del av hver farge. Deretter m du bestemme deg for hvordan styrke du vil trene og hvor mange. Hvis man f.eks. vil ta 50 sit ups p en dag og 20 push ups s finner man f.eks. 5 rosa stjerner/perler og 2 lilla stjerner/perler. Stjernene legger du p en hylle, et bord eller lignende p rommet ditt og ved siden av setter du en liten krukke. En stjerne symboliserer 10 repetisjoner og det som er s greit at hvis du f.eks. skal inn p rommet og hente noe kan du lett ta 10 sit ups = legge en stjerne i krukka.

Poenget er da at istedenfor tvinge seg gjennom masse styrke, s tar du litt her og litt der gjennom hele dagen. Med stjernene holder man lett tellingen og man kan selv velge hvor mange farger og forskjellige velser man kan gjre. Dessuten s ser sm krukker med stjerner eller perler ganske ste ut, eller hva?


_kilden str p bildet

-nsker du flere treningstips og/eller mattips innlegg?
-Hva synes du om dette tipset?

-E

Ikke syk nok?

vitkig: dette er ikke for henge ut noen, bare for vise poenget mitt og det er heller ikke for "skryte" av hvor syk eller ikke syk jeg er.

Jeg fikk en kommentar fra en person som n er p Capio og som skrev blant annet: "men hvorfor skal egentlig du dit? de tar bare inn de veldig syke og undervektige"og jeg skal rlig inrmme at den kommentaren sjokkerte meg kraftig. For hva i all verden vet den personen om hvor syk eller hvor ikke syk jeg er? Er det vre sykest synonymt med kraftig undervekt? Nei, det er ikke snn. Man kan ikke se p en person hvor syk den personen er. En person som er en god del undervektig, kan faktisk ha en friskere kropp som fungerer bedre enn en normalvektig person. Med andre ord kan man ikke se p noen hvor syk den personen er. Noe man derimot faktisk kan se er om personen har gtt kraftig ned/opp i vekt pga spiseforstyrrelse (eller kanskje er det helt andre rsaker til vektoppgang eller vektnedgang? medisinering?), men det sier ingenting om hvor syk personen er. Alt sitter i hodet og i noen tilfeller gjr det som sitter i hodet utslag p om man gr opp/ned i vekt. Ikke alltid med andre ord.

Ta meg selv som eksempel her. Jeg har vrt undervektig med gode blodprver, men ogs undervektig med drlige blodprver og en kropp som ikke fungerte helt toppers. Jeg har vrt normalvektig med gode blodprver OG jeg har ogs vrt normalvektig med drlige blogprver og en kropp som ikke fungerte helt toppers. Ser dere poenget mitt? Hvor syk kroppen er kan man faktisk avgjre hos en lege, hvor syk selve personen er finnes det faktisk ingen fasit-skala p.

Nr det kommer til hvor syk eller ikke syk kroppen min er s har jeg et svar. Meg derimot, hvor syk eller ikke syk jeg som person er, der finnes det ikke noe fasitsvar. Jeg har vrt til behandling for spiseforstyrrelse i rundt tre r, jeg var syk lenge fr det. Jeg er fortsatt veldig syk. Ja, der sa jeg det: jeg er veldig syk. Spiseforstyrrelsen har delagt for meg i alt for lang tid og det gjr den fortsatt. Den har delagt s mye at jeg p langt nr klarer fungere ca normalt i hverdagen. Den har ftt meg til gjre utrolig dumme ting flere ganger som jeg har tatt stor skade av. Den har s mye kontroll over meg at den behandlingen jeg har ftt til n p langt nr er tilstrekkelig nok. Derfor, derfor blir det Capio p meg. For det er det eneste de tenker kan hjelpe.

Ps: Det stemmer ikke at de bare tar inn de mest undervektige, men det stemmer at de bare tar inn de sykeste...


-E

tannlegebesk+bulimi=?

Jeg har lenge fryktet skadevirkningene p tennene mine som flge av bulimien. De to verste fortennene mine har en god stund n begynt knekke av sm biter, noe som da har gjort de helt hakkete og stygge. Man kunne ogs lett se at de var syreskadet, derfor ble det bestilt en tannlege time til meg som jeg da var p idag. Resultatet var verre enn forventer. Frst fortalte tannlegen at de to vre fortennne mine var syreskadet, noe jeg da visste fra fr. Tannlegen fikk heldigvis fikset opp i det snn halvveis, eller det vil si at de ser i alle fall ikke s ille ut lenger. Tennene er n lette og fine uten hakk, hun pusset de ned og la p et slikt belegg p utsiden. Syreskadet er de fortsatt.

Det jeg derimot ikke visste var de to hjrnetennene mine nede. De var helt syreskadet og lot seg ikke fikse p og det skremte meg. For hva har jeg egentlig gjort mot meg selv? Jeg har klart delegge to av tennene mine helt, hva om det skjer med resten? Igjen fikk jeg en liten tankevekker, igjen fikk jeg enda en god grunn til bli frisk fra bulimien. Jeg m n bruke sugerr hver gang jeg skal drikke noe annet enn melk, vann eller te. Jeg m egentlig en del for unng skade tennene mine enda mere og derfor fikk jeg en liste av tannlegen, husker ikke nyaktig hva som str p den n da. Det skremmer meg i alle fall, det faktisk kunne se et deleggende resultat av hva jeg har gjort mot meg selv.

Hva jeg fortsatt gjr mot meg selv.


random bilde av meg som drikker noe med sugerr.

-E

capio

Jeg burde vel heller komme med en bedre forklaring, men jeg vet rett og slett ikke noen mte forklare det p. Jeg har blitt skt inn p Capio Anoreksisenter i Fredrikstad og forstod jeg det rett blir jeg innlagt der i mai. Det hres kanskje litt rart ut med "anoreksisenter" nr det er bulimi som er hva jeg sliter med, men de behandler ogs bulimi der. Hva jeg har si til det selv vet jeg ikke helt. Selvflgelig vil jeg bli kvitt bulimien, men jeg er likevel redd for bli kvitt den. Jeg er redd for at jeg ikke fr kastet opp der borte, jeg er redd for vektoppgang. Likevel er jeg klar for si hade til det kapitlet i livet mitt som handler om spise og spy, jeg er klar for bli frisk fra bulimien.

gi det en sjangse skal jeg i alle fall. Hvis jeg fullfrer behandlingen der og mter opp til hver time p bup s fr jeg bli med besteforeldrene mine til Spania. Det er kanskje litt vanskelig forst for dere hvor mye det betyr for meg. Sist vi skulle til Spania var vinteren 2011, men da fikk jeg ikke bli med fordi det ikke var medisinsk forsvarlig? Hvorfor? Jeg hverken spiste eller drakk nok. Det er rart hvordan problemer utvikler seg, er det ikke? I 2011 fikk jeg ikke bli med fordi jeg slet med (atypisk) anoreksi og i r fikk jeg egentlig ikke vre med fordi jeg sliter med bulimi. Men det skal ordne seg, det m det bare.

Jeg hper Capio er det som kan gi meg livet uten bulimi tilbake. Det blir merkelig bo p en "instutisjon" igjen, men det er nok verdt det, er det ikke? bli frisk er verdt svrt, svrt mye.




(bildene er fra psyk da jeg var innlagt der)

Hvis noen har noen erfaringer med Capio, s setter jeg stor pris p hvis dere vil fortelle litt!

-E

glamorisering

Er det virkelig rart hvilke tanker vi har om bulimi og hva det er nr media og samfunnet glamoriserer det s voldtsomt som det de gjr? Ta bildet under her et fint eksempel p et bilde som media som oftest ville ha brukt i en artikkel som handlet om bulimi. Selvflgelig ser jenta p bildet litt sliten ut, men det er alt. Hva gjr det at vi da automatisk tenker? Jo, at bulimi ikke er s ille som det alle skal ha det til, for p bildet s ser det jo absolutt ikke ille ut, gjr det vel? Og da skader det vel ikke prve seg litt frem, gjr det vel? For det ser jo faktisk ikke ille ut i det hele tatt. Det er s synd at det blir fremstilt slik i media, for det er jo s absolutt ikke s glamorisert som det de skal ha det til. Man sitter ikke fint og pyntelig ved siden av dosklen og ser litt sliten ut, s absolutt ikke. S hvorfor denne glamoriseringen? Hva hjelper det advare mot bulimi nr bildene til artiklen virker mere innbydene enn frasttende? Man trenger ikke drive med skremselsproppeganda, det er ikke det som er poenget mitt. Poenget mitt er at nr man skal ha bilder som illustrerer bulimi, bruk bilder som illustrerer bulimi og ikke slike glamoriseringsbilder som det blir brukt nesten over alt. Bildet under en nemlig ikke sannheten, det har ingenting med bulimi gjre over hodet.


kilde ukjent

Derimot er bildet under her en mye bedre illustrasjon. Jenta p bildet har blodsprengte yne og man ser tydelig at handlingen hennes er desperat, bildet fr frem hvor galt det er, at det faktisk er en sykdom. Bildet er grisete, bildet er uglamorisert og bildet er realiteten. Og det er slike bilder man burde bruke til artikler som handler om bulimi, slike bilder eller vanlige bilder av noen som har kjempet seg frisk fra bulimien. Det gjr s vondt se p bildene som idag som oftest illustrerer bulimi, for man fr helt feil intrykk av hva det er. Det er ingen glamorsykdom, s hvorfor i all verden skal media gi intrykk av at det er det? Vis heller realiteten, hvis illustrasjonsbilder som faktisk passer til det dere skriver om. Viktigst av alt: aldri glamoriser psykiske sykdommer, aldri.


kilde ukjent

Hva er din mening om dette?

-E

ta kontroll

Forrige innlegg handlet om det helt motsatte: miste kontrollen. N er det tid for snakke litt om det ha kontroll.

Hvilken dag er det idag? Jo, idag er det lrdag som vil si at jeg ikke er ett av ftall av Norges befolkning som kjper lrdagsgodteri. For en gangs skyld s kjpte jeg ikke masse som jeg kunne spise i all hast, for s kaste opp etter ha gtt ls p middagen og det i skapet i tillegg. Jeg valgte faktisk kjpe frukt og ferdigpoppet popcorn! Det beste av alt er at jeg faktisk tok kontroll, alt ble spist i moderate mengder. Det jeg er mest stolt over er at jeg for flere timer siden spiste 1/2 posen med popcorn for s ... legge den vekk! Det er flere r siden jeg har klart noe lignende og jeg sitter fortsatt her og er overasket over meg selv! En-null til meg selv mot bulimien!

Jeg mtte hele tiden fortelle meg selv at "ro ned n Elise, spis saktere, ta en og en av gangen" for av gammel vane tar jeg en neve med popcorn i hnden min og dytter hele greia inn i munn, for s tygge og svelge s fort som mulig. Det kostet (tro det eller ei) svrt mye konsentrasjon fra min side ikke bare grafse alt i meg. Det legge vekk posen tok ogs flere forsk og det krevde helt enormt med selvkontroll for ikke g opp til kjkkenet og spise s mye som mulig der. Det er deilig for frste gang p veldig lenge hverken ha overspist eller ikke ha spist i det hele tatt.

Til middagen idag klarte jeg ogs fortelle pappa at "jeg tror ikke det er s lurt at jeg spiser pomes frites, jeg.. du vet.. det trigger s" og dermed ble det laget noe annet til meg. Selvflgelig hadde det beste vrt spise det samme som de andre (sett bort i fra kjttet da, en vegetarianer som spiser kjtt hadde tatt seg ut). Likevel synes jeg det nesten er bedre ta kontroll og faktisk klare si ifra at nei, det gr ikke for meg spise pomes frites idag. Middagen ble dermed heller ikke overspising. To-null til meg selv mot bulimien!


En stk jente med hovne bulimikinn fra grsdagen, men likevel bedre enn tidligere fordi denne dagen ikke har blitt brukt til henge over matskapene og doskla.

-E

selvkontroll, trodde jeg

De fleste med en spiseforstyrrelse utvikler det fordi de trenger noe ha kontroll over. De fleste mener da at nr de frst utvikler en spiseforstyrrelse har de kontroll, enten i den form av "selvkontroll" over ikke spise eller "selvkontroll" over kaste opp det man spiser (n sikter jeg hovedsaklig til anoreksi/atypisk, bulimi/atypisk og ednos). For ja, en spiseforstyrrelse gir en flelse av kontroll - helt til du kommer til et punkt hvor du innser at du ikke har kontroll overhodet og at du egentlig aldri har hatt det heller. Likevel tviholder man ofte p spiseforstyrrelsen, nettopp fordi det er en ting i livet man har kontroll over. Tror man, fler man.

For min del startet det vel med at lille Elise s seg i speilet p barneskolen og hva hadde plutselig poppet frem den sommeren? Kvinnelige former. Og dt passet jo ikke til Elise som ikke ville vokse opp og som ville vre barn for alltid, gjorde det vel? Elise begynte droppe frokosten sin, droppe skolemat og kanskje spise en frukt p skolen en sjelden gang. Som ganske aktiv bygget sultflelsen seg naturligvis opp i lpet av dagen og dermed spiste jeg alltid mye til middag. Det var aldri noe direkte overspising til vanlig, likevel var det mye mere enn hva de andre p min alder spiste til middag. Det er noe av det dummeste jeg noen gang har gjort. Vet dere hvor mye det mnsteret har delagt for meg, hvor mye det har tatt over meg og hvor mye jeg har mistet p grunn av det? Alt for mye til settes ord p.

Jeg har svingt mellom ikke spise p dagen for s spise mere p kvelden/utover dagen, svingt mellom spise mye uten kaste opp, svingt mellom nesten ikke spise eller drikke i det hele tatt og svingt mellom overspise kraftig som bare det og kaste opp. Noe av det vanskligste for meg var da jeg gikk fra nesten ikke spise, til spise masse. P 1/2 r fra vinteren til hsten 2011 gikk jeg opp 10 kg. Det er noe jeg aldri har delt fr, skammet meg alt for mye over det. Det var s grusomt at jeg gjorde masse dumme ting fordi det var for vanskelig takle. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg og hvor i all verden hadde det blitt av all "selvkontrollen" min? Der kommer ordet frem igjen: kontroll. N derimot fler jeg at jeg har mindre kontroll en noen sinne: mengdene med mat er enorme, likevel hvisker monsteret meg i ret at jeg har et lite snev av selvkontroll igjen: jeg beholder i alle fall ikke maten.

Selv vet jeg godt at det kun er spiseforstyrrelsen/monsteret som har kontroll, det er ikke JEG som har kontrollen. Det er en ond sirkel jeg ikke ser hvordan jeg skal komme meg ut av. Og det verste av alt, hvorfor jeg startet med det hele: jeg ville bare vre et barn for alltid, jeg ville slippe vokse opp, ha barnekroppen min tilbake. Og det vil jeg fortsatt. Det er derfor jeg gjorde og fortsatt gjr slik mot meg selv: jeg ville bare vre vakker.


(grunnen til at oppgangen ble nevnt var for f frem poenget av ordet kontroll og det miste kontroll nr det gjelder SF, kreperer nesten av skam over publisere dette, men fler likevel at jeg m for min egen del)

-E

Jeg hadde jo sluttet, jeg hadde jo det?

advarsel: innlegget kan virke triggende og handler om selvskading, leses p eget ansvar

Hvor lenge m man g skadefri for kunne si at man har sluttet? Jeg hadde i alle fall gtt godt over 1/2 r skadefri, nr jeg tenker etter s var det nrmere ett r. Hva var det da som fikk meg til sprekke igjen dette ret her? Jeg legger meg helt flat og sier det rett ut: Jeg er ikke lenger X-selvskader, jeg er selvskader.

Det er tungt mtte inrmme, for jeg var utrolig stolt over meg selv som hadde klart slutte. Jeg forstr det ikke helt selv, men plutselig var behovet og trangen der igjen. Det var s sterkt at jeg ikke klarte st imot, jeg sprakk for s ikke forst noen ting: jeg hadde jo sluttet med slikt, jeg hadde jo det? Likevel satt jeg der med sr som gapte og blod som rant, uten helt forst hva som hadde skjedd. Jeg endte opp p legevakten for frste gang grunnet selvskading. Jeg har sprukket flere ganger etter den gangen ogs, selv om det er svrt sjeldent jeg gjr det n i forhold til hva jeg gjorde fr, s kan jeg ikke lenger kalle meg x-selvskader. Selvskading er ikke noe som kun er fortid lenger, det er ogs ntid. S ja, jeg sliter med selvskading igjen. Desverre.

Hadde jeg hatt mulighet til dratt tilbake i tid hadde jeg fortalt meg selv at det ikke var verdt begynne med det. Det startet med sm og uskyldige risp i huden og jeg trodde det skulle bli ved det. Jeg forstod meg ikke p de som skjrte i huden sin og lagde gapende sr, det var jo galskap? Frst i ettertid vet jeg at all selvskading i form av kutting/risping starter med disse sm uskyldige rispene og etterhvert blir rispene dypere, enten man vil eller ei. Jeg hper at alle dere som er i det stadiet hvor dere risper dere tenker p dette, for jeg gjorde ikke det, jeg visste ikke. Man blir avhengi av selvskading, de sm uskyldige rispene blir verre og det samme med arrene.

Etterhvert som man har holdt p en stund mister man ogs plutselig kontrollen man trodde man hadde. Jeg husker jeg fikk skikkelig panikk frste gangen jeg kuttet meg "ordentlig". Jeg var bortreist og var p en offentlig do, heldigvis var det ei venninne som var rett i nrheten der som fikk roet meg ned. Det var en utrolig skummel opplevelse, men jeg hadde likevel opptaget noe nytt. Fra og med den dagen ble det aldri mere risping p meg. Jeg hadde aldri trodd at den dagen noen sinne ville komme, men det gjorde den.

Jeg har arr p armen min, arr som aldri vil forsvinne. Rdfargen p de fleste er borte, men selv om arrene n er bleknet ser man merker i huden. Fremmede stirrer, folk spr og det er svrt ubehagelig. Det var frst i sommer at jeg klarte g i t-skjorte uten skjule arrene. Jeg var livredd for kommentarer for folk generelt har masse fordommer mot selvskading. Spessielt ille er det i utlandet, her i Norge er i alle fall mennesker litt mere diskr: de glor, ser kanskje litt rart og noen er nysgjerrige. Da jeg var i London i sommer tok en mann bare tak i armen min, forlangte f vite hva det var for noe og da jeg ikke ville svare begynte han sprre moren min. Da jeg var i Tyrkia i hst kunne jeg nesten ikke g noe sted uten at folk begynte mase og sprre masse om hva arrene p armen min var. Det er vanskelig og vondt, spessielt var det det for meg p den tiden, med tanke p at det var et kapittel av livet mitt jeg trodde jeg var ferdig med.

Er det et sprsml jeg har tenkt mye p s er det: "Hva skal du si nr du er voksen til barna dine og de spr hva de arrene p armen din er?". Det sprsmlet plaget meg lenge, men endelig har jeg et svar: "Arrene er et bevis p at mamma kjempet en kamp som ung og overlevde" for livet gr videre og man m lre seg til g videre med det. Enn synes jeg det er vanskelig svare nr noen spr om hva det er og som oftest s bytter jeg emne med en gang. Er det personer som selv forstr hva det er s ja, da svarer jeg rlig. Men det er et srt tema for meg og det kommer det nok alltid til vre.

Sliter du med selvskading s vr s snill be om hjelp. Husk ogs at det er ikke strrelsen eller dypden p srene som forteller hvor vondt du har det eller hvor "flink" selvskader du er, s absolutt ikke. Da jeg spurte om hjelp hadde jeg selv bare "katteklor", alle startet der en gang. Husk ogs at det finnes mange andre mter skade seg p, jeg forteller kun om dette fordi det er kun dette som har og er relevant for min del. Aldri vr redd for be om hjelp, det er noe av det smarteste du kan gjre!



-E

tilbakefall sa du?

Jeg fler at jeg skylder dere et innlegg. Et ordentlig ett og et rlig ett. Here we go:

Tilbakefall og mange skritt tilbake. Jeg var inne i en periode hvor bulimi nesten ikke opptok noe av hverdagen min lenger, det fltes faktisk veldig fint. Hvor jeg s mere p det som en vane enn et problem, fordi det var noe som skjedde kanskje annenhver dag og ikke flere ganger om dagen. N fler jeg at jeg har tatt mange skritt tilbake, for hva er det frste jeg gjr s fort muligheter byr seg? Spise veldig, veldig masse mat, enorme mengder mat, for s kvitte meg med det. Hva skjer etterp? Hele greia om igjen.

Dere vet slike bulimisr? Hvis ikke er det er bilde HER. Det har seg snn at sret under den ene knokkelen ble svrt betent. Hele hnden min ble hoven, det verket veldig og sret ble grnt og det tyt masse verk ut. Ekle detaljer? Bulimi er ekkelt. Frst s jeg litt fint p det, for hei, da kan jeg jo ikke kaste opp? Men jo, er man desperat nok mangler det ikke p kreativitet. Desverre. Sret begynner i alle fall heldigvis bli litt bedre n, men dette er noe jeg hper slippe oppleve igjen.

N spe p badet og det frste jeg tenker: "h.. ikke den... er s lei av smaken", inns rett etterp at det kanskje ikke var en helt normal tanke. Likevel fant jeg det litt morsomt, god humor ja?

Jeg er utslitt, jeg er drittlei. Veldig ambivalent i tillegg, det er frustrerende. Her hjemme har de ikke mulighet til vre "barnevakt" for meg, eller lse bort mat. Det er mat tilgjengelig hele tiden, det er ingen som stopper meg. Ikke misforst, de prver jo si ifra nr de mener jeg har spist for mye. Nr de ser. Men det de ser er bare en liten brkdel av problemet. Ta ett eksempel fra istad:

Vi spiste middag og jeg spiste under en normal porsjon, senere spr de meg nr de skal stoppe meg. De hadde hrt at jeg hadde kastet opp etter maten, men jeg hadde jo ikke overspist, hvorfor hadde jeg gjort det da, lurte de p. Igjen: nei, de s ikke at jeg hadde overspist. En liten stund fr middag hadde jeg vrt hjemme alene i en god tid. Gjett hva jeg brukte den tiden p? Gjett hva jeg fortsatte med p rommet mitt da de hadde kommet hjem? S jo, jeg hadde faktisk overspist, de s/visste det bare ikke.

Og hvor gr grensa egentlig, grensa mellom et normalt mltid og overspising? Hvis jeg spiser noe og det oppstr en metthetsflelse s er jeg i gang, for med en gang jeg fler meg mett fler jeg meg feit. Da fler jeg at "jeg er jo uansett s feit og har spist s jvla mye. har dlagt alt uansett. faen eller, n kan jeg like s godt spise alt jeg klarer" og s gjr jeg det. Hver gang. Spiser jeg noe som ikke gir meg metthetsflelse overhodet er jo ikke det srlig smart heller, for da inntar jeg for lite mat. Og grensa mellom et normalt mltid og overspising? For meg er det enten for lite mat eller for mye, aldri normalt.

Rotete innlegg, skulle gjerne ha skrevet mer. Akkurat n er jeg s tappet for energi at jeg ikke klarer. Beklager, alt blir feil uansett.


_veslemy tegneserie, bare for illustrere hvor alt for lett det er skjule, late som om alt er fint

-E

07.02.2013

Ting se frem til:

-Mte Liliane i vinterferien
-Fine juventemennesker p juventesamlinger
-Dra og se p balletten "Tornerose" med Elise F.
-Gran Canaria med verdens beste besteforeldre og lillebroren min (krysser fingrene mine ihjel for at jeg er frisk nok til dra)
-F en ny start med tanke p skolen til hsten
-*hemmelig*

Jeg prver s godt jeg klarer finne noe se frem til, jeg m ha noe strekke meg mot som ikke er s alt for langt unna med tanke p tid. Det gr ikke s bra som jeg hadde hpet p med skolen, men som pappa sa det: "du har vrt mere p skolen n disse to mnedene du har gtt p MK, enn du har vrt p ett r tidligere". Det gir meg i alle fall en flelse av ha klart noe i en viss grad for ja, skole har og er svrt vanskelig for meg.

Jeg tenker veldig mye for tiden og setter alt for hye krav til meg selv. Det er s slitsomt hele tiden planlegge, hele tiden tenke alt for mye. Tvangen har ogs blitt verre. Alt, uansett hva jeg gjr m p en eller annen mte g opp med seks. Tenk deg det, at uansett hva du skal gjre m det g opp med seks p en eller annen mte, hvis det er umulig s kan du ikke gjre det. Det er krevende og slitsomt.

I det siste har jeg ogs vrt svrt sr p noen ting. Jeg begynner helt plutselig grte over for eksempel katten min som ikke lever lenger. Men det er jo normalt, tenker du? Vel, katten min dde for mange r siden. Jeg har ogs vrt veldig sr over nrhet, s fort noen gir meg en form for fysisk nrhet (klem, stryking p ryggen og lignende) begynner jeg grte. Det er bde vondt og godt, for jeg fler at jeg s inderlig trenger nrhet, trenger fysisk nrkontakt, som om jeg trenger ta igjen for alle rene uten. Dere m ikke misforst, jeg har jo klemt slike hilse-p-klemmer med venner og lignende, men jeg har tidligere ikke kunnet fordra nrkontakt. Hatet det, sky meg selv automatisk bort, ble sur, skrek, ville ikke. N derimot.. herregud jeg trenger det.


Jeg savner ta bilder som dette med digitalkameraet mitt, dette er fra februar/mars 2011.

Jeg savner kunne leve.

-E

syk, men ikke syk?


Naturfag, er det noen som liker det? Jeg gjr i alle fall ikke det, men siden jeg hadde avspaseringsdag idag OG innlevering imorgen brukte jeg starten av dagen p dette. Det ble to sider i et word dokument, det. Det tok meg vel rundt to timer gjre oppgavene til tross for at jeg hadde lest igjennom kapittelet to ganger p forhnd. Konsentrasjon og energi, hvor er dere? Borte vekk tydligvis. Det var en periode jeg drakk minst 1-2 energidrikker hver dag, det var faktisk eneste mten jeg klarte komme igjennom dagen p. Skole tar sinsykt mye energi og krefter fra meg, dere skulle bare ha visst hvor slitsomt det er. Imorgen er det ikke vanlig skole, men jobbing med MGP (som arrangeres i Larvik p lrdag og jeg er scenearbeider). Vi skal jobbe fra morningen av og til kvelden, men jeg fr vel ta i bruk mine kjre kraftig undervurderte energidrikker.

Lunch. Det smakte egentlig ikke s veldig godt (tomaten var visst litt gammel og agurken smakte vann) s jeg kastet rundt halvparten. Massemasse agurk, mais og tomat. Og fun light da, den m vi ikke glemme. Resten av dagen gikk med p ha et voldsomt sukkersug, trodde jeg skulle bli spr. Vanligvis pleier det holde med tre spiseskjeer honning, men det var visst ikke nok. En hel kopp (!!!) med honning og enda ikke nok. Ga helt opp st imot tranget, kjenner meg selv godt nok til at nr jeg frst har gtt s langt, da er det bare et sprsml om noen f timer fr det hele er i gang. N kan jeg si jeg er temmelig sliten. Mat inn, mat ut.

Men det verste, det aller aller verste er ettertankene. De skremte meg fordi jeg inns at jeg ikke en gang husker hvordan det er vre frisk lenger, jeg husker ikke hvordan det er ikke ha disse tankene eller utfre diverse handlinger. Hvordan skal jeg da kunne klare streve mot det friske? Kjempe for komme meg ut av dette nr jeg ikke kan huske at det er bedre vre frisk en gang, for hvordan er det vre frisk? Jeg klarer ikke forst det, hukommelsen er som visket ut. Jeg inns nettopp at jeg fortsatt godtar at de har satt en diagnose p meg, fordi jeg er jo egentlig syk snn som jeg holder p. Det er bare det at jeg ikke fler meg syk, for jeg har blitt s vant med det at det fles.. normalt? La oss si jeg har hatt en runde, spist flere tusen kalorier for s kaste de opp igjen. Sitter igjen etterp og fler meg elendig, men ikke syk, for jeg har holdt p snn s lenge, fr ikke inn i hodet mitt at dette er noe som ikke er normalt, noe som kan ta slutt og som jeg vil f det bedre uten. h, dette er vanskelig forklare. Beklager hvis noen ikke forstod, men jeg skriver uansett mest for min egen del.

Bildet over ble tatt igr, jeg ser litt (les: ekstremt) fjern ut, gjr jeg ikke? Det er vel slik jeg er for tiden. Fjern fra den virkelige verden.

q/a

Sprsml:"Men lurer p en ting. Nr jeg begynte f problemer med mat var det nok anoreksi. Etter det startet jeg spise mer og s kom oppkasten. Jeg kaster fortsatt opp, men overspiser lite. Tror du jeg har EDNOS eller atypisk bulimi elns?"

Svar: Hei Ida, jeg lovet deg svar i et innlegg, s her kommer det: Jeg foreslr at du sker hjelp med tanke p spiseforstyrrelsen din, for jeg er nemlig ingen lege eller psykolog og jeg kan dermed ikke sette diagnoser p andre. Jeg har heller ikke mulighet til hjelpe deg, noe fagfolk derimot har. Det kan godt hende at de diagnoserer deg med EDNOS (uspesifikisert spiseforstyrrelse) eller atypisk bulimia nervosa, for det du nevnte ovenfor passer jo inn under begge de kategoriene. Men skal man sette en diagnose s tar det litt tid og det m flere underskelser til. Det viktigste er uansett ikke hvilken diagnose eller om man har en diagnose, men om man fr hjelp eller ei. Den ene tingen jeg helt sikkert kan si er at du burde oppske hjelp, for ja.. nr mat pvirker en slik s trenger en hjelp. Masse lykke til og beklager for ikke kunne gi deg et fasitsvar. Jeg hper du blir frisk < 3



-E

22.01.2013

P skolen idag brukte vi hele dagen p en nytt prosjekt hvor vi skulle vre alene eller p gruppe med en annen. Marte og jeg er p gruppe og vi har masse like ider og jobber godt sammen. Vi skal lage en radiorepotasje med bilder og dagen idag ble brukt p planlegge alt, ta opp all lyd og redigere en del. Vi gikk ogs rundt i byen og intervjuet folk, det var litt gy. Imorgen skal vi ta bilder hele dagen(sett bort ifra at vi starter dagen med tre timer matte da..). Jeg tror oppgaven vr blir veldig bra. Jeg kan sikkert vise dere noen av bildene vi tar etterhvert.

Det frste jeg gjorde da jeg tok hjem var skifte til den nye mintgrnne buksen min (<33), blse opp ballonger og lpe ut for rekke ta noen bilder i sollyset fr det forsvant. Jeg tror jeg fikk noen litt fine bilder, jeg er ikke helt sikker. Under ser dere et bilde jeg tok da jeg var ferdig. Farger er fint, selv om jeg snn egentlig fretrekker svart/hvitt. Senere dro jeg p dansing, frst ballett s moderne. Vi har begynt med en ny dans p moderne og den er s sinssykt bra! Den gr s utrolig fort at det er vanskelig f med alt og ja.,.. den er superbra! Skulle nesten ha vist dere, men det kommer ikke til skje.

Ellers har jeg stresset mye idag med pakke, rydde og litt forskjellig. Hodepine? Ja. Kan jeg legge meg enn? Nei. Burde jeg skrive her eller gjre lekser? Lekser. Men jeg orker ikke lekser, for jeg klarer ikke konsentrere meg. Derfor utsetter jeg dere stakkars lesere for totalt undvendig babling. Ikke hat meg helt da. Jeg har uansett bare litt smredigering i lekser og det kan gjres imorgen.

Imorgen reiser jeg foresten bort. Hjemme p sndag. Det blir veldig fint.



Snn ellers.. litt mindre overfladisk. Hvordan det gr med meg? Jeg vet faktisk ikke helt, men jeg tror det gr ganske greit. Jeg fler egentlig ikke stort for tiden, men jeg har plutselig begynt sette stor pris p sm, sm ting. Bare noen smiler tilfeldig til meg s holder det meg oppe resten av dagen. Jeg tror jeg liker det. Men jeg fler ingenting. Det er litt vanskelig, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal reagere i forskjellige situasjoner. Jeg kan heller ikke sette fingeren p om jeg er veldig full eller tom (tankene alts, ikke magen, mtte bare ppeke det). Jeg klarer jo skolen, jeg klarer vre sosial, jeg klarer rett og slett hverdagen. Det er bare det at jeg pleier klare det - en stund. Deretter pleier jeg g p en stor, stor smell som holder meg nede i flere mneder. Krysser alt mulig for at den smellen ikke blir stor denne gangen her, eller at jeg slipper den, det hadde jo vrt det beste.

Jeg holder meg ogs borte fra alt av typisk bulimimat for meg, jeg tr ikke ta sjangsen p smake p noe av det en gang. For av erfaring vet jeg at da er det gjort, da er jeg rett og slett ikke sterk nok til la vre; det ender med en bulimirunde. Alltid. Derfor har jeg bestemt sette alt til side, frem til jeg er sterk nok. Det klarer jeg overaskende godt, jeg har kunn hatt 3 sprekker i hele januar! Det er helt sinssykt og ikke minst: bra! De dagene jeg blir borte n har jeg ogs tatt med litt egen mat, men bare slik som soyayoghurt, soyamelk, rugspr, lettsyltety og slike ting. Mat fr jeg jo der borte, men jeg tror jeg gjr det lurt i ta med trygg mat, for ikke glemme mat jeg tler.

Fr vel prve f meg litt svn. Jeg er helt utslitt.

-E

sndag

Jeg har funnet ut at jeg skal bruke denne bloggen litt mere som en hverdags og tankeblogg en det jeg fra fr av gjr. Dere m ikke forvente dere noe srlig annet enn ipod og webcambilder, jeg orker nemlig ikke prioritere speilrefleksen her.

S var vi her igjen da: sndagen. Denne dagen har gtt overaskende fint, i alle fall med tanke p at fredagen og lrdagen ikke gikk fult s bra. Det er deilig ha en dag hvor man egentlig ikke gjr noenting, samtidig som man fr puslet med litt forskjellig. Jeg har i alle fall brukt dagen p rydde+vaske rommet mitt, pakke til jeg drar p onsdag (hjemme igjen p sndag), lese i boken dere ser p bildet under og s har jeg tatt noen bilder.


Jeg tror de fleste har hrt om denne boken? Jeg fikk lne den av Anniken i noen dager, men jeg tenker den blir lest ut allerede idag. S langt liker jeg den veldig godt, hvis det ikke blir feil si med tanke p emnet? Den er godt skrevet i alle fall. Hvis du ikke har ftt med deg hva den handler om s er det bare ske det opp p google eller lignende.


Jeg fortalte jo ogs at jeg skulle begynne legge ut litt mat-tips til dere! Frst s vil jeg f frem at maten dere ser p bildene ikke ndvendigvis utgjr et helt mltid, husk det. Mengden mat man skal spise til de forskjellige mltidene er ikke noe jeg kommer til legge noe ut om, for det er helt individuelt. Bildene jeg legger ut sier heller ikke noe om dette var hele mltiden mitt, om det var litt av mltidet mitt eller om det var mere enn mltidet mitt. Husk det ogs.

Dette er da alts en veganeryoghurt, ogs kalt soyayoghurt, det kommer helt an p hvordan du ser p det. Som sagt tidligere tler jeg ikke melk og denne yoghurten er den beste jeg har smakt s langt! Jeg er egentlig ikke srlig fan av banan-smak i ting, men denne smakte egentlig ikke banan i det hele tatt. Dere fr tak i disse i firepakninger p store Meny-butikker, ellers finner man de sikkert andre steder ogs. I koppen er det solbrte, min favoritte for yeblikket!


Tonje farget tuppene mine igr! Ble det fint? Jeg er i alle fall fornyd og de er ikke s gule i virkeligheten. Jeg har foresten p meg den nye genseren min idag, sjeldent man fr se meg i rosa eller hvitt. Har gtt rundt i denne genseren + en pysjbukse i hele dag, skulle jo uansett bare vre hjemme.



Enda mere mat! Beklager kvaliteten, dette var faktisk drlig kvalitet til vre ipod-bilde. Maten p dette bildet er i alle fall fun ligh peach passion (herregud, den m smakes, supergod!!), rugspr med lett/sukkerfritt eplesyltety som man nesten ikke ser fordi rugsprene ogs er dynket i kanel. Ved siden av er det 1/2 eple i eplebter. Eple smaker mye bedre nr det er oppskjrt, bare s det er sagt. Til lunch er dette for lite mat, men dette + en skyr eller lignende funker kanskje fint som et mellommltid? Jeg vet ikke, men det var i alle fall veldig godt!

Liker du ogs "gjre litt" ut av maten du skal spise?

-E

weightless og triggere


Noen ganger er det enklere ta bilder og la de snakke for seg selv. Likevel, jeg nsker utdype.

Vektls, har du noen gang tenkt over det? kunne g p lssn uten sette igjen ett eneste fotspor etter deg. binde en ballong fast til deg selv slik at du svever. Dette er selvflgelig fysisk umulig, det vet jo alle. Ordet har likevel satt seg fast. Bare litt til, litt til ned i vekt s blir alt fint, da blir jeg lett, da kan jeg kanskje g p snen uten sette spor, da blir alt fint. Men nei, det er ikke slik det funkerer, jeg vet det og jeg skal lre meg til tro p det.

Akkurat n str jeg midt mellom igjen, etter alt for mange mneder med bulimien. Jeg har satt opp en liste med nei mat, mat som trigget bulimien. Ikke misforst meg her, jeg har ikke satt opp en diett av noe som helst slag, bare rett og slett mat som er lurt unng for ikke havne i bulimiens klr. S pappa, siden jeg vet du kommer til lese dette, her har du listen min:

-Brdmat, boller og lignende (jeg tler uansett ikke brd).
-Frokostblandinger med melk
-Spagetti med saus/ketsjup
-Desserter av alle mulige slag

Dette er vel i hovedsak det som trigger aller, aller mest. Jeg har ogs mat jeg ikke lenger klarer spise, jeg brekker meg bare ved tanken av det. Det er fordi det er mat jeg har spist og spydd opp s mange ganger som da har en grusom smak. Nachos med ost og tacokrydder gr bare ikke f i seg lenger, ei heller wok med surst chillisaus. Det er jo ikke noe problem, for det er sjeldent at slike ting blir servert.

Jeg har lyst til bli sunn, jeg klarte det i rundt en uke og jeg merket at kroppen min ble mye mere fornyd. Mere energi, fler meg bedre, fler meg heller ikke s tung. Mengden derimot er noe jeg m jobbe med, men jeg prver. Det gr mye i blant annet soyayoghurt for tiden, jeg har funnet det trygt innta i tillegg til at jeg har begynt drikke masse fun light saft! Jeg har slitt med drehydrering i mange r, p barneskolen plaget dette meg veldig med hodepine. ENDELIG klarer jeg f i meg drikke og hodepinen? S godt som borte.

Dette ble et rotete innlegg, men jeg finner det likevel ndvendig. Ikke for deres del selvflgelig, for dere blir vel dette bare masse undvendig lese. Hvis derevil kan jeg foresten begynne legge ut matbilder, oppskrifter og lignende? Jeg er nemlig veldig glad i lage mat! Ps: Jeg spiser ikke kjtt og tler ikke melk, s dette er noe dere ikke fr se i oppskrifter og slikt.

-E

kostlistesnakk

Det var igr jeg fikk kostlisten min i posten og jeg skal helt rlig si at jeg hadde forventet mye mindre mat og en helt annen type mat.

Jeg kan vel spole tilbake til mtet med ernringsfysologen.
Jeg: "Jeg tler ikke melk, jeg tlte det ikke da jeg var baby en gang og jeg liker heller ikke smaken av det".
Noe som da bekreftes av mine foreldre og ender med at hun setter opp laktosefri melk MED oboypulver p kostlisten min i tillegg til sette opp kroneis/vaffel/kakestykke blant annet. Jeg fant det veldig merkelig, med tanke p at det trigger bulimien ganske mye.

Mengden derimot.. hva skal jeg si. Da jeg fikk kostplanen lp jeg ned p rommet mitt med trer i ynene og s fort dren var lukket begynte jeg hylgrine. Trene ville ikke stoppe, det var s grusomt vite at den listen der skal fortelle hva jeg skal spise p en dag. Pappa og stemoren min kom ned til meg flere ganger og banket p, men jeg bare hylte og kjeftet tilbake. Jeg orket ikke snakke, jeg var nemlig alt for opptatt med grine, med ha panikk.



Akkurat hva som str p listen nsker jeg ikke legge ut. Men dere som er vandt med "standarkostplanen" som de fleste fr og synes det er mye.. dette her var mye, mye mere. Jeg ble ogs fortalt at dette her ikke er en g opp i vekt liste, men holde vekten liste. Helt rlig s har jeg NULL tro p at det er sant. Jeg kan tro p standarlista, at man holder vekten med den. Men denne lista var bare helt feil.

Ernringsfysologen sa ogs ja til ta hensyn til at jeg (da snakker vi friske meg) alltid har spist mindre enn gjennomsnittet helt naturlig, at jeg siden langt nede p barneskolen f.eks. aldri spiste lunch (ikke fordi jeg var syk, men fordi jeg ikke var sulten, hadde lyst p eller hadde behov for mat rett og slett). Og nr jeg da fr beskjed om at jeg skal ha to brdskiver, smr, plegg, 2 dl juice og 2 frukt til lunch.. ikke faen. Ja, der fikk dere se hva det str til lunch, mere av listen fr dere ikke se.

Jeg kan g med p spise mere normalt enn jeg gjr n, men jeg gr ikke med p den kostlista. Dette her har ingenting med at jeg ikke nsker bli frisk, eller ikke nsker hjelp. Men de f menneskene som vet hva kostlista mi inneholder forstr nok at dette er noe som ikke er realistisk prve flge en gang.

Beklager for et ganske s usaklig innlegg og muligens triggende. For ikke glemme negativt. Men jeg trengte virkelig f dette ut og jeg ble s utrolig lei meg da jeg fikk den. Ja, direkte lei meg fordi jeg er s redd for at de skal ta fra meg Gran Canariaturen om jeg ikke flger den til punkt og prikke. Og det kan dere ikke en gang forestille dere hvor vondt det gjr, fordi den turen.. den betyr s alt for mye for meg.


hahah, nei, dere fr ikke se hva som str p den.

-E

Desember

Elise

Humr generelt sett:Desember var full av dansing i starten hvor jeg svevde i en lykkerus i min egen lille boble. Helt til boblen sprakk. Hverdagen slo meg med et hardt slag i ansiktet. Slutten av desember derimot var humret mitt litt bedre.

Motivasjon til bli frisk:Klare jobbe bedre p dansingen neste mned.

Hendelser

Oppurer:-Byttet linje til MK, herregud hvor glad jeg ble!
-Masse dansing i mange dager p rad!
-Inns at bulimien ble svakere.
Nedturer:-Perioden mellom starten av desember og slutten av den.
-Alle tankene mine og flelsene.
-Fikk halsbetennelse, hhr.. immunforsvar, hva er det?

Blogg

Utvalgte innlegg: " ikke vre syk nok for en innleggelse"og "bulimi - den enkle veien?"og til slutt "det jeg er aller mest redd for"Tror ikke jeg velger utdype noen av innleggene denne gangen, det be jo hele tre stykker.

Hva som kan forbedres:Jeg kan vel starte med si at jeg forbedret hva som stod her forrige mned: ikke skrive midt i tankekaoset, men heller skrive mere reflektert i ettertid. Hva som kan forbedres i januar er at jeg skal bli flinkere til skrive mere p denne bloggen.

Januar

Ml:Jeg vet at jeg tar meg veldig mye vann over hodet n, men jeg sier likevel: jeg skal prve s godt jeg kan sl rekorden min p 10 oppkastfrie dager. Et annet ml jeg har er vre p skolen hver eneste dag, bortsett fra nr jeg skal til psykolog, lege eller p MGFT.

Planer:Beste Eva feirer 18 r, joho! S da blir det feiring! Jeg skal kanskje ogs mte Dorothea og ta noen bilder av henne, gleder meg ogs til det. Ellers er planene jobbe for bli kvitt bulimien og vre flink generelt sett.

Annet:Jeg tror ikke at jeg har satt opp noe her fr. Jeg vil likevel skrive her n at jeg skal bli flinkere til tye hjemme og drive med litt styrke. Sistenevnte krysser jeg fingrene for, med tanke p at styrke for meg alltid har vrt preget av tvang. Det er ikke normalt ta 500 sit ups for fortjene lakke neglene sine, er det vel? Ja, det er sykt. Jeg vet det. Og kjre 2013, vr s snill bli et godt r for meg! Hvis du vil ta deg tid, s kan du foresten ogs fylle ut noe av dette i dokumentarfeltet, spennende lese deres ml og lignende!


-E

familieselskap

Ett ord: patetisk

Det gikk virkelig ikke bra i det hele tatt. Jeg spiste middag hjemme fr vi dro bort og da vi kom frem spiste de andre pizza. Noe som forsvidt gikk greit. Frst etterp da vi skulle spise julekaker (det vil si alle de 7 slagene eller hva det n er) s gikk det ikke s bra. Jeg merket med en gang at bulimien satte inn i meg. Ta en ting, spise opp superfort og grdig. En til. Enda en. Fortsette snn. Om det var s mye at det kan kalles overspising vet jeg ikke, men jeg tror ikke det. Etterfulgt av prve snike seg usett og skamfult bort til badet. Hva gjorde jeg der? Ingenting, jeg kastet faktisk ikke opp. Seier.

Da jeg kom tilbake igjen holdt de p rydde av bordet. Jeg satte meg ned for lese litt i en bok jeg hadde med, men konsentrasjonen var p null, alt jeg hrte var monsteret som skrek til meg. Flyttet meg s fra gulet og over til en stol, spurte mamma om vi kunne dra hjem, sa jeg var sliten. Frst om en og en halv time fikk jeg til svar. Da braste det helt for meg. Trene bare rant og rant, og der satt jeg midt i stua og bare grt og grt. Flte meg s ekkel, grusom, stygg og feit. Ville bare hjem under den trygge dyna.

Til slutt gikk de med p kjre meg hjem, heldigvis. Det ble nesten en time grting uten stopp. Bare p grunn av noen julekaker/kjeks.Ja, det er lov til le.Trenger vel ikke nevne hvor patetisk jeg flte meg?


En stk supersliten Elise

-E

det jeg er aller mest redd for

Dette her hres nok utrolig rart ut for de fleste, men jeg har ekstrem muggfobi. Det er noe jeg har nevnt fr, men jeg har aldri skrevet noe srlig om det. Det passer kanskje ikke helt skrive det p denne bloggen, men jeg gjr det likevel fordi det faktisk preger hverdagen min.

Jeg kom hjem fra barneskolen en gang for mange r siden, endelig var det ferie! Det var bare det at matboksen min l igjen i sekken og i matboksen min l to uspiste brdskiver. Som dere da kanskje vet, s blir det veldig fort mugg p brdskiver. Ferien gikk og det var tid for gjre klar sekken for neste frste skoledag igjen. Der fant jeg jo matboksen, som jeg da pnet. Det som mtte meg var to grnne og hrete skiver (jeg kjenner pulsen stige bare av skrive det..). Jeg lp opp til mamma og fortalte det og fikk beskjed om at jeg selv mtte gjre det rent. Nappet raskt med meg matboksen og gikk opp p kjkkenet med den. Og plutselig, plutselig var det en flelse inne i meg jeg aldri hadde flt fr: en redsel s intens at jeg fikk helt panikk.

Likevel mtte jeg f gjort rent denne matboksen, s det endte med grytevotter p hendene, klype p nesa, holde pusten og ta ut brdskivene med en plseklype. Jeg grein og greit og etter den episoden har jeg vrt livredd for mugg. Akkurat hva det er jeg er redd for m du nesten ikke sprre meg om, for jeg vet faktisk ikke. Det eneste jeg vet er at nr jeg ser mugg, s kjenner jeg pulsen stige / hjertet sl mye raskere, jeg blir helt stiv i hele kroppen, fr helt panikk og begynner strigrte. Ikke srlig gy med andre ord.

Imunforsvaret mitt har aldri vrt noe srlig skryte av, s da jeg igjen ble syk fikk jeg pencilin av legen. P skolen hadde vi lrt at pencilin var muggsopp, noe som selvflgelig skremte meg og jeg nektet plent ta pencilinen. Det endte med at de mtte ta penvilinen i snn sprytegreie, holde meg fast og presse det ned i munnen min. Selfvlgelig gjorde de det jo for at jeg skulle bli frisk, for det er jo egentlig ikke noe farlig. Men for meg derimot.. tenk f det inn i munnen av alle steder, det du er mest redd for i hele verden? Det ble mange panikkanfall, for si det snn.

Jeg byttet ungdomskole for noen r siden av flere grunner sa jeg, men den egentlige grunnen var at det var mugg p skolen som de mtte fjerne. Jeg kan ikke en gang forklare hvor ille det var da vi fikk vite at det var mugg p skolen og at vi derfor mtte ha skole et annet sted til det var fikset. Jeg hadde da alts sittet inne i klasserommet og pustet inn mugg. Den perioden sleit bde jeg og bestevenninnen min med ekstra sterk hodepine og det ble lagt sammen to og to.. gjett hva som hadde skylden? muggen.

En dag hjemme for rundt 1 r siden tok jeg en kremboks ut av kjleskapet, som noen da selvflgelig hadde glemt skylle. P toppen av boksen var det mugg. Reaksjonen min ble at jeg hylte samtidig som jeg kastet hele boksen hardt i veggen, for s begynne hylgrine igjen. At jeg hadde kastet boksen i veggen la jeg ikke en gang merke til fr lillessteren min kommenterte det.

P onsdag var jeg i Tnsberg igjen p MGFT (les om det i kategoriene) som er en behandling for spiseforstyrrede. Der skulle vi spise lunch som en av utfordringene og jeg og pappa skal til ta oss noe mat. Hva er ett av plegga som str der? blmuggost. Jeg klarer f sotret frem til pappa at det er mugg der, men han bare ser p meg og ler, for jeg overdreiv med den muggfobien min, gjorde jeg ikke? Det endte som alltid:pulsen stiger / hjertet slr mye raskere, jeg blir helt stiv i hele kroppen, fr helt panikk, bare at denne gangen begynte jeg hylgrine og lp ut derfra mens all glodde p meg. Det "lste" seg med at pappa fikk fjernet osten. Pappa konkluderte foresten med at jo, muggfobien hennes er faktisk s ille.

Ellers i hverdagen preger det meg veldig hvis jeg for eksempel skal inn i kjpeskapet, jeg er livredd for stte p mugg der. Er det noe som har gtt ut p dato s tr jeg ikke en gang og pne det, jeg m be noen om fjerne det. P rommet mitt skal jeg alltid ha full kontroll, jeg skal ikke ha noen ting der inne som det kan bli mugg p. Det at jeg rett og slett ikke tr ta pencilin gr vel ogs en del utover skolen, for jeg blir ofte syk og uten pencilin tar det lengre tid fr man blir frisk. Jeg gr konstant og tenkter p mulige steder/ting der det kan vre mugg og hvordan jeg kan unng det. Det er ganske slitsom..


random bilde av meg

-E

Les mer i arkivet August 2014 Oktober 2013 September 2013
hits